20-års Jubileumstur

til
Vindelfjellet.

fra lørdag 30. juli til mandag 8. august 2011

Alle mann, alle deltok.
Reidar, Morten , Eirik, Bjørn, Anthony, Arnstein, Bengt, Kai, Kurt og Gunnar


Eirik: Det hadde sannsynligvis startet mange timer før jeg hadde våknet på lørdag. Mellom klokken 0830 og 0900 hentes jeg, da er det det bare Reidar og Bjørn igjen før ferden starter mot nord.
Klokken 0930 er vi i gang. Løypen er lagt til korteste rute, ifølge elektroniske hjelpemidler. Det resulterer i strekningen Osloregionen-Elverum-Drevsjø-Loftsdalen-Østersund-nordover på E45-Hoting-Dorotea-Vilhelmina-Storuman-Gørr-Sorsele-Ammarnes. Turen går etter planen, og alle gjør en prisverdig innsats til fremdriften.

Oppturen.
Eirik: Det må fremheves at siste legg, Storsele-Ammarnës, 89 km, blir litt spesiell. Bengt ved roret, Reidar og Kai som co-drivere. Klokken er rundt 0000, selv så langt nord er det relativt mørkt. Plutselig kommer følgende utsagn: «Dæven så du den ugla da gitt!» Det skal vise seg å bli verre og verre. På hver telefonstolpe, retning oppover, sitter minst to ugler og speider etter mat. De er litt late, sitter og venter på at lemen og smågnagere skal krysse veien. Dette er en enkel måte å skaffe seg mat på, særlig i et lemenår, det flommer smågnagere over veien. Det går etter hvert opp for sjåføren hvorfor veien føles så dumpete. Det er selvfølgelig alle lemenene som overkjøres. Som et resultat av denne matorgien har alle utklekte ugleunger kunnet stappe i seg lemen, og på denne måte har alle vokst opp. De ser ut som små broilere der de flakser foran og i bilruten. Det blir etterhvert et problem, sikten blir stadig dårligere, blod, fjær, smågnagere og småugler treffer frontruten. Du har hørt om vindusviskere, disse er ubrukbare, Bengt måtte starte ugleviskerne, disse greiene som går att og fram over frontruten. Co-driverne får problemer med å lese notene og følge med på veien. Pluss fire over krøn, kunne plutselig bli minus sju over krøn, meget farlig. (dere må unnskylde (bør ikke leses av småbarn), men dette er Petter Solberg språk, som han bruker når han entrer sin rally fru, Kikki Danielson, det kan være slik: »nei, nei, nei Petter, ikke pluss fira over krøn, men minus twå under krøn, oi jaaa! osv.»). Beklager denne avsporing. Sikten er dårlig, sjåføren og co-driverne ser små bjørner, som viser seg å være postkasser. Nusselige Helene harefrøkner varmer seg på grillen. Også jerver, ulver, elg, rein og gauper viser seg langs veien. Det er for det meste Volvo’er av type 144 og 240 som står parkert ved enslige hus (går det nå an å si «enslige hus finnes det mange av?»). Toppen er nådd når en mammut dukker opp, dette viser seg å være en nese Scandia Vabis, 1958 modell, parkert ved et dårlig opplyst hus. Hvor skal dette ende, jo i Ammarnes hvor Kurt klokker oss inn under målseglet rett før klokken 0100. Vi er framme.

 

Ammarnes Stugby .



Vårt transportmiddel til villmarka.

                              
                   Vårt innleide kjøretøy ...                  

Ammarnes flyplass.



Vi venter på Stig Martin.


.. fullastet med diverse gear.


Flyturen inn.

Eirik: Flyturen skulle startet klokken 1000 søndag, det blir noen timer senere. Beskrivelse av turen, reprise, se omtale i reiserapport samme sted 2009.


Innflyvning.

Leiren.

Eirik:
Selve leiren, problematisk. Det mangler sengeplass til to. Gamme nr. to er 125 meter unna hovedleiren. Løsning, gamme 2 flyttes ned til hovedleiren ved gamme 1. En ekstra soveplass i gamme 1, samt en nyrigget lavvo med en sengeplass. Dette begynner å bli tilfredsstillende. Det er slik vi har tenkt oss leiren på jubileumsturen (dette skal vise seg å få alvorlige følger, følg med videre).
Vi mangler noen gode stoler, og de som har forlatt leiren (i all hast?) før oss har vasket opp for dårlig. Kan dette ha noe å gjøre med siste gruppes problemer med sykdom, redningshelikopter og litt kaotiske følger?

                                        

Gunnar: Vel framme, registrerte vi straks at det ikke var gjort klart for oss. Det virket som om ingen visste at vi kom. Leiren var ikke som forventet, det manglet båt og det første vi måtte gjøre var å vaske opp etter andre gjester. En dårlig start. Skjerp deg, Stig Martin !
Når det gjaldt leiren, tok vi skjeen i egne hender. Vi rigget en lavvo og flyttet en gamme slik at vi ble samlet på et sted. Dette fikk Stig Martin til å lette (?), men sånne hensyn kan vi ikke ta på en jubileumstur.



Slik ville vi ha det !



Så ...    "Vi rigget en lavvo ...."



                                 "... og flyttet en gamme ..."


Reinsdyr og helkopterbåren Cabernet Sauvignon.

Eirik:
Det første måltidet i leiren blir en overraskelse. Oppmennene hadde på forhånd følt bekymring for energiinntaket til medlemmene i Fiskegruppen Backlash, i den kommende uken. Derfor ønsker de å fete oss opp, og samtidig sette oss i den rette same modus ved å tilføre gruppen et skikkelig norrlansk samemåltid. Til dette har de, ved hjelp av en geit-ostehøvel, type Lom og Sjåk G35, høvlet opp en halv reinsbukk. Dette grunnstoffet er så blandet sammen med viltsaus, gredde, svamp og lingon. Ved kveldstid tilføres denne blandingen kroppene til medlemmene av Fiskegruppen, og fremstår som et nydelig festmåltid og en energibombe av dimensjoner. Til alt overmål skylles dette ned med bøttevis av helikopterbåren Cabernet Sauvignon/Merlot Claret fra Chile. Etter dette blir det ikke noe problem med en ukes sunn ørretdiett her ute i villmarken.

 


 

 

 

 

 

 

 


Reinsdyret tilberedes.

                              Festmåltidet fortæres.
 


Fisket - vårt hovedargument for å reise til Vindelfjellet.

Eirik: Vassdraget er dynget ned med flytende fluer i vannet. Fisken gasser seg på disse, og er ikke helt i draget sammenlignet med de forrige turene hit. Karakteristikken blir som følger, Lajvabekken (Lajvajuha) er like fantastisk å fiske i som alltid, hovedelven, Altsån (Aldsjuha), gir mer fisk enn vanlig, og de tilsluttede vannene, Kåtavan, Bredavan osv, er veldig vanskelige å fiske i, de gir et meget dårlig resultat.
Vi har alle, fra tidlig på nittiårene hørt om utbrytergruppen, Die rote Fraktion, eller bedre kjent under dekknavnet »Den Rustne Pilk». Den tid er forbi, flere av dets medlemmer har nå gått over i Fiskegruppen Backlash sin Pensjonistgruppe. Og ære være deg Bengt som dro med 3 av dets medlemmer helt opp i Lajvabekken for å fiske. Det melder seg jo problemer med en gang hvis noen får en fisk, vi er ikke en gang i stand til å bøye litt i knærne, slik at håving av fisk blir mulig. Nei det skrikes om hjelp med en gang, tro du meg. Jeg er fornøyd med fisket.

      
    Kai med en av sine mange flotte ørreter.                       Her kjenner man nesten lukta av stekt ørret.


En fornøyd Eirik med lekker fangst.

Gunnar: Bibio pomonae – eller bare Bibio, også kjent som Russeflua, kan sverme i store mengder, hvilket var hva vi opplevde denne uka i Vindelfjellet. Dette er faktisk en  stor og karakteristisk art av hårmygg (Galdrafluga – på Islandsk ). De ga i hvert fall noen av oss grå hår på hodet, inntil vi fant passende imitasjoner i våre velfylte fluebokser.. Men,da vi endelig hadde funnet ut hvilke fluer vi skulle fiske med, fikk flere av oss store ( men korte ) øyeblikk ved elven. For, når man har klart å lokke en ørret på kanskje 3-4 kg til å bite på, blir det voldsomt ! Med superlett utstyr og alt for tynne fortommer, måtte det nesten gå galt. Dette skjedde meg flere ganger, men er jo en del av leken.

Men, ikke alle ørreter hadde Bibio som hovedrett. En pen fisk som jeg jobbet en stund for å få til å bite, beitet utelukkende på mygg. Fisken var såpass langt unna (  innunder overhengende kratt på motsatt side av elven ) så det tok sin tid før jeg fant ut hva den tok. Men, da jeg endelig satt på en myggimitasjon tok det ikke mange kastene før den bet på. Det ble en herlig fight og da den 1,82 kg store fisken var trygt forvart i håven, sank skuldrene noen hakk. Et stort øyeblikk.

      Ørret med mange mygg på samvittigheten.


Båtplassen i Laivabekken.


Vi fisket i mørket ...


                            ... og midt på dagen.

           


                   Noen av fiskene vi fikk.

     


Stemningsbilder.

     

   

            


 

Eirik: Jeg synes guide Johnny gjorde en grei nok og skikkelig jobb.
Etter S.M.s overflyvninger med iakttagelser, håper jeg noen som var til stede, kan forklare hva som skjedde da han besøkte leiren vår. Det avsnittet bør få tittelen «Lemenet Som Ikke Sprakk».
Jeg fastslår med dette at jeg har fiskekort fra 31/7 og 3 døgn i Lajvabekken nedenfor Skidbekken- Åkroken Altsån ned til Ternasjøn. Videre har jeg 1 døgn fra 3/8 i Lajvabekken ovenfor Skidbekken og til slutt 1 døgn fra 5/8 i samme område som første. Dette blir 5 døgn med fiskekort av 6. S.M. har spart inn et døgn med fiskekort på meg. Hadde han ikke nok fiskekort, når han foretok denne manøver?

 


Lemen kan ikke sprekke !
( men visste du at de kan fly ? )

Gunnar: Lemenår = museår… også i teltkåtan. Disse frekke småjæ…. forsynte seg av Arnsteins kjeks og gnagde seg veg fram til Mortens peanøttpose. ( det var bra de ikke brydde seg om andre nøtter ). Godt hørbare innimellom nattens andre, vante lyder. De brydde seg ikke om vi var våkne heller, stadig søkende etter etterlatenskaper i teltet.


En dag landet et stort og meget sint lemen i leiren vår. Dyret hadde ikke tålt at vi hadde vist vår misnøye ovenfor verten på stedet når det gjaldt leiren og fiskekortene vi ikke fikk i tide og således tapte mye fisketid ( for man fisker ikke uten fiskekort i et område som dette og med de dagsbøtene vi har hørt om).Aldri før har jeg sett et lemen så sint og oppført seg så uforskammet mot sine gjester. Langt inne i fjellet kunne vi ikke si han imot for han stod klar til å frakte oss ut av området... Uansett, at dette lemenet ikke sprakk beviser at det kun er en myte at lemen sprekker av sinne..


Hyggelige kvelder rundt leirbålet.

Gunnar:
Hver fiskedag ble rundet av med samling rundt bålet. Her brant vi alt fra tomme bokser merket "Norrlands Guld" til den fineste, værnede fjellbjørken, for ingen hadde presisert for oss at dette ikke var lovlig.

Under disse samlingene fikk alle ta del i den enkeltes opplevelser gjennom dagen, historiene om de store som røyk sena og forsvant med redskap i kjeften, hvilke redskap eller fluer fiskene ble tatt med og historier om andre naturopplevelser. Et gjentagende emne var også historiene om Stor-lemenet, dennes temperament og mangelfulle strukturelle ferdigheter.

Slike stunder i godt lag setter vi alle høyt.



Gunnar: Det ble mange ørretmåltider denne uken. Jeg tror alle mann spiste et ørretmåltid minst en gang hver dag. Vi spiste ca. 34,3 kg usløyd fisk disse dagene og da vi hadde med middag for dag en, ble disse ørretene spist over en periode på fem døgn. Det betyr at vi spiste 6,9 kg ( fremdeles usløyd ) ørret hver dag.

Noen andre tørre tall:
Gjennomsnittsvekta på de fiskene vi fikk var på 0,5 kg og vi landet 69 stykker. Som normalt, var Kai den som fikk flest fisk ( 2.2 stk ). Største fisk veide 1,82 kg og det ble satt en ny personlig rekord. Det var Eirik med sin ørret på 1,12 kg. Gratulerer !

Når det gjelder de vi ikke fikk opp, kan vi ikke si annet enn at det var flere av dem og de var meget store ! Jeg er overbevist om at jeg selv mistet mer enn en fisk over 3 kg. Men, slik er jo denne sporten. Fisken skal ha sin sjanse den og. Kanskje får vi en ny mulighet til å hilse på disse fiskene et annet år ?
 



Bengt renser fisk.


Kai vasker opp.


Gunnar med fast fisk.


 

Slik gikk dagene...

  
            Kurt med en av sine ørreter.                              Morten med fisk på kroken.

 

 
Arnstein og Reidar tar en velfortjent pause.

Gunnar: Alt har en ende, også vårt lille eventyr i Lappland. Det var tid for å reise hjem, men først måtte vi rydde leiren etter oss. Lavvoen vi satte opp ble pakket ned og gammen vi flyttet ble satt på plass.
Vi hadde tre båter og tre kanoer ( etter litt startproblemer ) under oppholdet og kanoene skulle flyttes til et egnet sted før vi kunne forlate området.

Eirik: Ut-turen var avtalt til kl. 1400, men på grunn av tåke over fjelltoppene, kom piloten S.M. et par timer senere. Overfarten var glimrende, behagelig og spennende. Litt sent fremme.


Her fløtes kanoene.

 

Jubileumsfest i Ammarnes.

Eirik: På grunn av sen ankomst, ble det bestemt at vi skal overnatte i Ammarnes. Dette ga oss en god grunn til å ta oss en jubileumsfest, vi var sannsynligvis ikke vanskelige å be. Av detaljer kan jeg røpe:

4 forretter
10 middager
7 vinflasker
10 etterretter
11 konjakker
17 gratis kaffe.

Etter dette, og muligens litt til, aner ikke jeg når fiskegruppens medlemmer kom seg i sengen. Fin fest.
 

Ingen bilder fra jubileumsfesten.

Redaksjonen har ikke klart å oppdrive noen bilder fra jubileumsfesten på Ammarnes Vertshus. Vi legger istedet ut et bilde fra båtplassen i Laivabekken.

Gunnar: Jeg skal ikke gå i detaljer fra festen, men har lyst til å nevne en episode. Servitrisen hadde dekket vårt bord med t-lys og servietter, menyene var delt ut og sultne og lystne på god mat, var alle dypt oppslukt av menyens innhold. Plutselig kjente jeg lukten av noe jeg ikke hadde lyst på og tittet rundt for å se hva dette kunne være. Lukten kom fra midt på bordet vårt. Brann !!! Noen ( vedkommende ønsker å være anonym ) hadde veltet den kunstferdig brettede servietten over t-lyset og nå brant det lystig på bordet vårt. Hvilken entrė. Backlashgutta er i byen !
Med hjelp fra servitrisen og en 22 cm diam tallerken, fikk vi reddet Ammarnes Vertshus fra å ende i ruiner.
Ellers var det meget hyggelig å treffe igjen Tøje. Han så ut til å stortrives i sin nye jobb som kokk.


Hjemturen og konklusjon.

Eirik: Det ble kanskje en litt sen avgang, men det fortjente vi.
Takk til alle som kjørte oss sikkert hjem, særlig de som trygt fraktet oss gjennom regnvær og i mørket, hadde de radar?


Satte pris på de enestående naturopplevelsene, flyturene, villmarkslivet, fri skjeggvekst, det (etter min mening) vanvittig gode fiske og Fiskegruppen Backlash medlemmene. Kjenner fortsatt pulsen stiger når jeg drømmer om de fiskene som bet på og laget et oppstyr i min hjerne. Jeg drar gjerne tilbake



Gunnar: Takk til alle som bidro til at jeg kom hel hjem !

Setter stor pris på det meste, men S.M.’s rot forringer opplevelsen noe, synes jeg. Likeså kunne jeg gjerne vært foruten motorstøyen fra disse båtene vi er så alt for avhengig av. Oppi Laivabekken er det derimot helt optimalt ! Kan ikke tenke meg en bedre elv for mine fiskeopplevelser.

Takk for en meget fin jubileumstur. Stort at alle ble med !