Backlash på tur til Vindelfjellet.

Med på turen:
Bengt, Eirik, Kurt, Morten og Gunnar.

Hvor ?
Vindelfjellets nasjonalpark i Sverige

Når ?
4.7.2009 til 12.7.2009

Del 1. Eirik Sekretær har ordet.

Er planlegging av turer en del av opplevelsen, og hva slags virkning har det på meg? Dette og utførelse, er altså en positive handlinger. Slik er det også med turer med fiskegruppen Backlash. Hvilken virkning har dette på deg? Det behøver du ikke svare på, men her er mine betraktninger.
Er det en terapeutisk prosess? Ja, den gir helbredelse, hvor også metafysiske, symbolske og åndelige faktorer er inkludert. Gir den livsvandring og livsmestring? Den kan gi evnen til å se livet i et metaperspektiv, gjenerobre langsomheten og bli satt i stand til å se hvilke endringer jeg vil gjøre og hvilke ting jeg vil beholde.

Er Eirik kommet til et stoppested eller hvilested på denne terapeutiske prosess?Jeg tror ikke det kan være stoppested. Ifølge mine begreper består disse av ting som har gått galt. De utgjør fragmenter av det istykkerrevne livet. Men la oss bruke stoppestedets ytre hendelser til å roe de indre hendelser, det som gjør at vi igjen kan komme oss ut av den bakevja som livet har stoppet oss opp i (krangler, sorg, sykdommer, miste av sluk, utbrenthet osv. er alle stoppesteder i livet). I dette tilfelle må vi finne den tømmerstokken som forårsaker at fløtningen har kjørt seg fast (er det dette man kaller en tømmerfloke?), slik at videre fløtning kan opprettholdes, noen stokker faller fra, men de fleste forsetter videre og når målet.

Har jeg derimot kommet til et hvilested, utgjør dette den virkelige kilden. Jeg kan nevne noen stikkord, for eksempel fiskegruppesamhold, relasjoner, kanskje måltider med drikke, det finnes mange, rett og slett gleder. Hva med ørretelvene? Disse kan kobles sammen med ditt parasympaticus, ditt hvilende nervesystem. Dette vil, etter hvert som de positive opplevelsene kommer, starte reparasjoner og helbredende prosesser i kropp og sinn. Symbolene og kunsten hører med her. Utgjør ikke krusninger på vannet, etter beitende ørret, deler av disse begrepene kanskje? Men husk, ditt parasympaticus trenger tid til refleksjon, slik at de fine hendelsene du har tatt del i, blir tatt vare på til fulle.
 

 



Dette og mye annet får jeg tid til å filosofere over under min lange slitsomme pilegrimsferd mot Santiago de Compostela. Der har vi også en annen fordel. På ferdens høyeste topp, drøye 1500 moh., står et lite jernkors plassert på toppen av en telefonstolpe. Stolpen er plantet oppreist i en diger haug med stein. Denne er et enkelt og symbolsk minnesmerke hvor pilegrimen kan kaste fra seg en stein tatt med hjemmefra. For min del blir det en rød syenitt tatt med fra min egen hage. Dette er et symbolsk ønske om å kaste fra seg byrdene man har dratt med seg gjennom livet. Under slike handlinger blir eksistensielle spørsmål aktivert, og en transformativ funksjon tar til. Man beveger seg bort fra sine tunge tanker og mot de beste lyse. Har vi med oss for mye bagasje (bare 18,5 kp), både indre og ytre, når vi beveger oss opp med helikopteret?





Jernkorset.


 

 

04.07.09
Duggen er ikke fordampet fra gresset, morgenavisen er ennå ikke levert av budet, klokken er bare 0500 lørdag morgen. Fire oppglødde, men trette turdeltakere har samlet seg hos Bengt, nå bærer det ut på tur. Den siste deltakeren, som av forståelige grunner ikke møter hos Bengt, plukker vi opp i en busslomme ved Kløfta. Drømmeturen begynner. Bilturen går via Kongsvinger til Torsby i Sverige, hvor vi raskt skal bevege oss nordover på Europavei 45. Her kommer den første mentale prøvelsen: vi kommer bak to 40 m lange kloakkrør, med diameter på 10, som er plassert på to spesialtransportkjøretøyer. Dette går ikke fort, de tar hele bredden på veien. Etter noen mil slipper de oss forbi. Kjøreturen fortsetter så gjennom Mora, Østersund og til Storsele. Har tar vi av og kjører de 10 siste milene på blindveien nordvestover til den Lapplandske ”same byn” Ammarnes (Geavtse) med 97 fastboende. Vi er på breddegrad med Mo i Rana. Før vi når Ammarnes Stugby, hvor vi overnatter, er Mortens nye bil (gratulerer) innkjørt (1152 km). Her kan vi slappe av litt etter den slitsomme bilturen, før vi køyer. Morgendagen skal bringe oss inn i hjertet av Vindelsfjellets naturreservat, dette på en meget interessant måte.

Søndagen gryr med brukbart vær. Av altmuligmann Tøje på Ammarnes Stugby, blir vi orientert om det praktiske og tidsplanen for dagen. Det viser seg at han også er bakkemannskap på flygfeltet i byn. Vi skal nemlig flys inn i nasjonalparken med helikopter.

Vi møter opp på flygfeltet i god tid. Der står hun SE-HTR, sammen med et mindre helikopter fra selskapet Lapplandsflyg. Med fem spente og nysgjerrige Backlashingeniørgutter blir det nå mange tekniske diskusjoner. Vi har vel alle sett for mange cowboyfilmer i oppveksten og senere for mange MASH film/tvserie episoder. Fantasien blomstrer der vi står og beundrer henne, en BELL 406L-1 LongRanger II, med plass til 6 passasjerer og piloten. Dette blir gøy. Tøje og piloten Stig Martin, en gemyttlig fyr, stapper oss og gearet inn. Utrolig at det får plass. Jeg har følelsen av at jeg fått fuselage’n tredd rundt meg. Endelig er alt klart og intercomen slått på. Stig Martin starter nå den 500 hk sterke turboshaft motoren (Allison 250 C-28). Flyet får en sterk markert gynging når rotoren begynner å gå rundt. Fire røde alarmlamper lyser opp på panelet foran med teksten General failure (skal sikkert være sånn). Stig Martin drar litt i stikka og slår over et par switcher og gir gass, alarmene blir borte. Rotoren får riktig turtall, Stig Martin flapper og flexer rotorene til riktig vinkel slik at de er riktig feathered, vi stiger. Vi har alle hørt om den berømte Bell konstruksjonen, two-bladed semi-rigid rotor on skid gear (problemet som løses av Bells konstruksjon går i korthet ut på at rotoren har samme turtall om man flapper og flexer til ytterpunktene), nå opplever vi dette i praksis. Vi har nå steget til riktig høyde (over tretoppene), ny justering av rotoren og vi begynner å bevege oss forover. Rotoren går med samme turtall, fantastisk, det virker! Vi beveger oss ut i en slakk pen venstresving, et fugleobservasjonstårn forsvinner under. To elver Tjul- og Vindelån renner ut i innsjøen Gautstresk ved Ammarnes, fulle av harr og brosme, klarer ikke å reflektere over det nå, er stresset av alle inntrykkene, må ha med meg alt. Til og med PotatisBacken forsvinner under oss, dette er BYNs varemerke, en morenekolle som magasinerer varme, slik at fantastiske mandelpoteter kan dyrkes her i denne høyden og så langt mot nord. Vi stiger og beveger oss innover fjellet. Stig Martin sier: ”Skal ni filma?”. Jeg svarer:” Ja!”. Jeg sitter her med videokamera, fotoapparat, skal følge med på instrumentene og skal få med meg naturopplevelsene. Er ni stressat? Stig Martin: ”Da skal jag ta er upp forsen (aner ikke om dette er svensk skriftspråk)”. Piloten flyr oppover en flott V-dal med en liten elv i bunnen, farten er nå 85-87 knots og høyden over bakken er varierende 55-60 feet. Vi øker høyden sakte i forhold til sealevel. Der foran stiger en foss 15 m rett opp, Stig Helmer juster rotoren, turtallet er stabilt, vi stiger parallelt med fossen, jeg filmer, dusjen fra fossen legger seg som en fuktig hinne på pleksiglasset vi titter gjennom, imponerende!

Da slår det meg, i en scene fra filmen, Orions Belte, Sverre Anker Ousdal ligger og skyter med en sliten Krag-Jørgensen i en rusten frakteskute. Et russisk helikopter (en Bell, altså helt feil) stiger rett opp og avfyrer to SideWinder (AIM-4) (luft til luft raketter (altså helt feil)) mot Sverre og hans crew. Jeg gjør det samme imaginært idet vi passerer fossetoppen. Ekstase! Videre oppover og over fjellplatået når vi en høyde på 4880 feet (above sealevel) og en fart på rundt 103 knots. Piloten som tar ansvar, leder oss som om det skulle være en guided tour i naturreservatet, elver, fjelltopper og vann raser forbi, deilig. Etter dette er vi godt kjent i området. Flott! Etter en 25 minutters flygning er vi framme ved målet, leiren for den neste uke. Stig Martin setter oss forsiktig ned i ei myr.

Med rotoren i gang detter vi og paragasset ut av helikopteret. Flyet letter og forsvinner og en same/vaktmester/servicemann dukker opp. Det er den kjente bassisten Peter i samedansbandet FREKVENS (se bildet - under)!!!!!  Turen innover fjellet var verdt alle pengene, jeg er helt utslitt og glad. Alt dette før ørretfisket har begynt!!!!!!

Eirik.
 


Licence to kill !


Vi venter på flytransport.


                                                    Peter





Co-pilot.

Del 2. Gunnar fortsetter.

SE-HTR har landet.  De nærliggende busker og trær rister av lufttrykket fra rotorbladene som sveiper over våre hoder der vi duknakket bærer vårt medbragte utstyr bort fra de truende bladene. Tiden er ikke inne for en sommerklipp akurat nå. Vi registrerer den nye utedoen mellom trærne og blir hilst velkommen av Peter "Renegarsson" fra Jokkmokk – vår stugvärd denne uken.

Teltkåtan står ferdig rigget for fem. Vi finner også ølbrettene vi hadde forhåndsbestilt,  fraktet inn ved en tidligere anledning. Flybåren øl !! Ikke rart det koster noen kroner ekstra. Bortenfor leiren renner Ältsån stille forbi som ifjor, kun vannstanden er endret. Mere snø i fjellet får ta skylden for den noe reduserte strandkanten..

Det tar ikke lang tid før vi er innstallert i teltkåtan. Peter har fyllt ut våre fiskekort. Båtfordeling mellom oss og våre naboer, tre nordmenn i lavvo 80 meter unna, tar litt lengre tid pga. diverse misforståelser. Det var Peter Stugvärd’s første sesong i Vindelfjellet, noe som gjorde ham litt usikker det første døgnet, men det ordnet seg etterhvert. Vi endte etterhvert opp med to båter med motor, samt to kanoer.

Peter. Det vi først trodde var en utplassert bygdeorginal, viste seg etterhvert å være en hyggelig ”renegarsson” og forhenværende dansband gitarist fra gruppa ”Frekvens”. Her var det mye samisk blod i årene. "Hør ni renarna ?"  Vi trodde han fleipet, men han hadde nok øre for disse lydene. Han fortalte: "Min far hadde renar, han ville inte betale før en dyr veterinær under slaktningen. Hva gjorde han før at få kvaltetsstemplingen: han tog en blikkork fra en Absolutt Vodka flaska, doppade den i blek og stemplade renens skinka. Alle renarna var stemplat systembolaget og Absoutt Vodka."
Peter var serviceminded. "Man måste yta lite service", sa han. "
Allting går, bortsett från spedbarn, men dom lær sig." Vi lærte mye av Peter. Som feks. "Det enda man bør bruke innerfikkan till, er at uppbevara en lerka!"
 




Elven rett ved leiren.

 

05.07.09

Den første dagen fisket vi i Ältsån og vann med direkte tilknytning til denne. Basert på noteringer undervegs, ble det landet ca. 6 kg ørret denne første dagen. Dermed var måltidet reddet.
Tabellen under viser noterte fangster fra første fiskedag:

 

Største fisk denne dagen

  Totalvekt denne dagen

Kurt

0,7 kg

1,9 kg

Bengt

0,6 kg

0,6 kg

Gunnar

småfisk

1,5 kg

Morten

0,7 kg

0,7 kg

Eirik

0,51 kg

1,4 kg


Det var utrolig godt å være her igjen. Leirlivet, naturen og de opplevelsene den ga og ikke å forglemme de bitevillige ørretene som etterhvert havnet i stekepanna .... som sportsfisker kan man nok ikke ha det så mye bedre.

Den daglige frasen fra ifjor : ”Hva skal vi drikke til maten idag ?” fikk ingen ny mening. Svaret var til enhver tid: ” Øl”, enten det dreide seg om frokost, lunsj, middag eller nattmat.

 




Kan du kjenne duften ?


På veg for å finne fisken.




Helgardering.


Flott fangst !

 

06.07.09

Vi våkner til en ny fiskedag. Det er tid for å reise opp til Laivabekken, den spennende mindre elven med flotte kulper og nydelige fluestrekk.

Det kriblet i magen da vi kom fram til ”båtplassen” og startet vandringen opp langs elvebredden. Etter hundre meter kommer vi fram til det første fiskestrekket. Ingen vak å se bak steinen ute i elven, der en fin ørret vaket ifjor. Eirik hadde blitt igjen i området nede ved båtplassen for å prøve lykken der. De andre gikk litt videre, mens jeg ble igjen for å se etter vak. Det tok ikke lange stunden før jeg observerte en ørret som var oppe. Jaktinstinktet våknet og jeg gjorde stanga klar til kast. Elven renner helt glatt og blank foran meg og jeg beveger meg så forsiktig som mulig utover, litt nedenfor vakstedet. Må for all del ikke skremme bort fisken. Endelig er jeg innenfor kastehold. Målet mitt er til enhver tid å komme så nær fisken at jeg ikke skal behøve å tyne mye ut av stanga for å nå fram til fisken. Lange kast forårsaker mer støy og samtidig  er muligheten for mislykkede kast større. Begge deler vil lett kunne skremme en fisk.



Hvor blir det av skipperen ?

Jeg starter å kaste. Jeg har satt på en liten god ”flyter” ( som etterhvert skulle vise seg å bli den flua vi tok mest fisk på under oppholdet) , ”Palmermygg”. Det skjer ikke noe på de første kastene. Fisken er sjelden oppe, så muligheten for at den skal ta min flue er ikke stor. Det er brukbart med insekter på vannet. Så vaker det en fisk, fire meter lengre ned. Er det ”min fisk”, eller har jeg fått en til å kaste etter ? Jeg fortsetter å kaste. Flua flyter fint over begge vakstedene. Plutselig skjer det. En fin ørret tar flua midt mellom de observerte vakene. Herlig ! Ørreten drar avgårde i stor fart nedover elva... roer seg, jeg får den nærmere, så reiser den igjen.
Noen fantastiske minutter i disse flotte omgivelsene. Etterhvert fikk jeg fisken klar for håven og fikk landet en lekker ørret på 1,2 kg. Megabra !

Mens jeg kjørte fisken, hadde jeg sett at en annen fisk var oppe og viste seg fram, så etter at førstemann hadde blitt satt fri ( det tok tid å få fart på den igjen ) , begynte jeg å fiske etter nestemann. Det tok ikke så lang tid før noe skjedde. Ørreten bet på min flue, jeg gjorde mitt tilslag, så så jeg, som i sakte film, at fluesnøre og flue kom imot meg. Fisken hadde sluppet flua. Jeg rakk ikke å dukke før flua satt i haken min. Heldigvis uten at mothaken forsvant under huden. Jeg fikk løsnet flua, og startet vandringen oppover elvebredden for å se etter de andre gutta.

Litt lengre opp i elven fikk jeg en kilosfisk. Denne ble foreviget under vann før den havnet i håven. Senere på dagen fikk Kurt også en kilos fisk på spinner i et lite vann lengre ned i i vassdraget. Ny personlig rekord ble notert..

                          
En kilo's ørret på kroken.                                                Kurt med 1 kg ørret.

 

 

Største fisk denne dagen

  Totalvekt denne dagen

Kurt

1,0 kg

1,0 kg

Bengt

0,7 kg

0,7 kg

Gunnar

1,2 kg

2,85 kg

Morten

0,5 kg

0,5 kg

Eirik

   


Ørret 1,2 kg gjenutsettes.

07.07.09

 

Denne dagen ble ikke den store fiskedagen, selv om vi prøvde hardt. Kun tre fisk havnet i håven. Men, vi hadde det godt likevel. Stabelen av tomme ølbokser rundt teltovnen vokste, og mat hadde vi nok av på turen.
                              
                                    
Leirliv.                                                                               Stemningsfullt i teltet.

 

Største fisk denne dagen

  Totalvekt denne dagen

Kurt

   

Bengt

   

Gunnar

0,55 kg

0,55 kg

Morten

   

Eirik

 

0,5 kg


Vakkert landskap.


Fast fisk.

 

08.07.09

 

Ny dag, nye muligheter. Enda en dag uten de store fangstene, men selv føler jeg at jeg ikke kan klage etter å ha fått tre ørreter på henholdsvis: 0,5 kg, 0,7 kg og 0,8 kg. Noen av oss spiste ørret til middag også denne dagen.

Det var en stor reinsdyrflokk i området. Tusenvis av dyr vandret langs elven. Senere under oppholdet fikk vi observert moderne svensk reindrift i praksis. Det var på kvelden vi hørte lyden av helikopteret til Stig Martin ( vår utleier ). reineier og helikopterpilot. Han har funnet ut at reinsdyrene ikke lar seg skremme av et lavtflygende helikopter, men hvis man har montert sirene på farkosten, kan man jage reinflokken dit man vil. Lyden av amerikansk utrykningskjøretøy blandet med lyden fra helikopteret ga en merkelig opplevelse inne i fjellet. en sensommerkveld i juli.

                           
                 0,7 og 0,8 kg ørret.                                                      0,65 kg ørret.                                  Mat for Mons.

 

Største fisk denne dagen

  Totalvekt denne dagen

Kurt

   

Bengt

   

Gunnar

0,8 kg

2,0 kg

Morten

   

Eirik

0,65 kg

0,65 kg


Litt av reinflokken.

 

09.07.09

 

Igjen en dag uten store ørreter. På kvelden fikk vi problemer med teltovnen. Det var umulig å få trekk i pipa og røyken la seg så tykk i teltet at det var umulig å oppholde seg innendørs. Det viste seg etterhvert at pipa hadde gått tett. Det øverste pipestykket bestod av et gitter og det var først etter at dette ble rengjort at pipa fungerte igjen.

I løpet av oppholdet i dalen, fikk noen av oss prøvd seg som brannmenn. Kurt, Eirik og Bengt var på båt- / fisketur i Kåtavann. På en liten høyde ved vannet oppdaget de noe de først trodde var støv, pisket opp av vinden. Men, ved nærmere øyensyn, viste det seg at det her hadde vært et bål noen dager tidligere som ikke var forskriftsmessig slukket, og dermed hadde torven i bakken tatt fyr. Med de enkle hjelpemidlene de hadde til rådighet ( øsekar fra båten ), fikk de etter mye arbeid slukket den gryende brannen.

    
                                Brannslukking !                                                                 Nede ved Tærnasjøen.

 

Største fisk denne dagen

  Totalvekt denne dagen

Kurt

0,3 kg

0,3 kg

Bengt

0,25 kg

0,85 kg

Gunnar

   

Morten

   

Eirik

0,45 kg

0,81 kg


Fiskepause.

 

S.Ø.L - Cup.

Konkurransen ble avholdt utenfor teltkåtan. Øksekast ble utført med en bjørk som mål. Lassokonkurransen burde selvsagt vært gjort mot reinsdyrene som var i området, men vi valgte å benytte en spade. Resultater fra konkurransen er lagt ut på egen side.

                    
                        Stilsudie - 1.                                                                                           Stilstudie - 2.

 


Stilstudie - 3.

 

10.07.09

 

Siste hele fiskedag og turen gikk opp til Laivabekken igjen. Dette skulle vise seg å bli en god dag for noen av oss. Det er veldig spesielt å bevege seg langs bredden oppe på rettstrekket i denne elven. Her er det masse fisk, elva renner glatt og sakte og bunnen er for det meste sand. Når solen skinner kan man se ørreter svømme sakte opp og ned, gjerne to i følge, to meter unna. Litt av et syn. Og når det først vaker her, mister fisken alle hemninger. Mens man "kjører" fisk, vaker mange andre rett ved. Det synes som om de ikke bryr seg om oss fiskere.

Jeg hadde en drømmedag denne dagen. I løpet av kort tid, fikk jeg følgende: 0,9 kg, 0,95 kg, 1,1 kg, 1,15 kg, 1,2 kg og en liten på 0,2 kg. Litt senere, nede ved båtplassen, fikk jeg en til. Det var en morsom opplevelse : Vi hadde ikke sett et eneste vak her i de foregående dagene. Men, da vi denne dagen kom ned til båtplassen for å reise ned til leiren, så jeg plutselig en fisk som vaket. Jeg kunne selvsagt ikke dy meg, og startet å kaste etter denne. Rett etterpå vaket det noen meter nedenfor meg, og Morten startet å kaste etter denne. Det tok ikke lange stunden før jeg hadde fast fisk. Mens jeg kjørte denne, så jeg i øyenkroken at Morten også hadde på fisk. Kurt tok på seg håvejobben og fikk landet min fisk på 0,95 kg. Deretter var det Mortens fisk som skulle håves. Det viste seg å være turens største ørret på 1,35 kg. Gøy !

Bengt fikk ny pers på flue denne dagen. Det var når vi var begynt å bevege oss ned mot båtplassen. Morten og jeg gikk sammen og da vi rundet en sving, så og hørte vi Bengt. Han stod i vann til livet, bannet og svertet og det var like før han kom til destruksjonsfasen, tror jeg. Fisken han prøvde seg på stod litt kinkig til i strømmen og det var vanskelig å få flua til å lande og bevege seg som ønsket. Men, i det øyeblikket vi nådde fram til han, gikk det som det skulle. Fisken tok flua og Bengt fikk sin fight med en flott ørret på 0,72 kg. En gledens dag.

 

Største fisk denne dagen

  Totalvekt denne dagen

Kurt

   

Bengt

0,72 kg

0,72 kg

Gunnar

1,2 kg

6,45 kg

Morten

1,35 kg

2,55 kg

Eirik

   


Fast fisk _ 1

 


Fast fisk _ 2


Fast fisk _ 3


0,72kg, 0,9kg, 0,95kg og 1,35kg


0,72 kg's fisken til Bengt.


Bengt i aksjon.

     


Stekt ørret smaker !


Kurt speider etter vak.


En av mange.

 

11.07.09

Vi er kommet til veis ende. Vår siste dag i fjellet. Dagen da alt vårt utstyr skal pakkes og teltkåtan skal ryddes og klargjøres for kommende gjester, før vi blir fløyet ut.

I løpet av oppholdet har det samlet seg en anseelig mengde tombokser i leiren. Disse pluss annet søppel kaster vi på bålet ( 120 bokser ! ). Det er også tid for en liten oppsummering. Ikke alle fiskene vi fikk har blitt bokført, men vi landet anslagsvis 60 ørreter. Basert på våre veiinger undervegs, var gjennomsnittvekten på disse ca. 0,45 kg. Ikke dårlig. Det ble også landet en røye ( Eirik ). Som ved tidligere turer, mistet vi antagligvis de største, enten fordi krokfestet var for dårlig eller fordi sena røyk. Men slik er og skal det være.

Peter var tilstede i leiren denne siste dagen. Ikke bare skulle han se oss vel avgårde, men også ta imot en ny gjeng med fiskere. Det var tydelig at han trivdes i vårt selskap så vi fikk pratet en del med han før Stig Martin kom og hentet oss ut.


Avslutningsbålet vårt.


En røye ble landet.


Vår transport til sivilisasjonen.

Vel nede i Ammarnes, stod campinghytta klar til oss. Vi fikk faktisk to hytter. Bra service ! Det var deilig å få seg en dusj etter en uke på fjellet. Etter at alle følte seg rene og velstelte, dro vi til Vertshuset og spiste et bedre måltid. Kvelden gikk fort og da vi skulle tidlig opp neste morgen for å starte på den lange veien hjem, la vi oss i tide.

Takk for turen til alle som hadde mulighet til å være med. Kanskje tar vi en ny tur til Vindelfjellet ved en senere anledning ?

Gunnar.


Et godt avslutningsmåltid.