Survival of the fittest - papirturen.

Fiskegruppen Backlås sin realitets happening, survival of the fittest.
20-22 august 2004.

Fredagen er her, fiskegruppen Backlås skal denne weekend arrangere sin overlevelsestur ved et vann kalt Bjørnkollsjøen, oppe i høydedragene ved Skreia. Konkurransen går i korthet ut på å klare seg lengst mulig ute i villmarken (helt fram til søndag kveld!), på hva - selvfølgelig, nettopp, det naturen har å gi av ressurser til den enkelte. Dette skal skaffes tilveie, som seg hør og bør av en fiskegruppe, med fiskeutstyr. Det er utarbeidet mange regler rundt dette, jeg kommer ikke til å ramse opp dem her i starten, men kommer tilbake til disse etter hvert.

Til å lede dette arrangementet har gruppa leid inn ei gammel værdame, Bodil, hun som fikk sparken på TV. Dette fordi hun etter en par frontoperasjoner ble så svær at ingen kunne se hva slags vær det kom til å bli på Østlandet. Hun dekket rett og slett til kartet. Hennes første oppgave, før vi drar oppover, er å registrere alle deltakerne og sjekke at ingen bringer med seg mer enn de tre avtalte hjelpemidlene, nemlig sovepose, telt og så mye fiskeutstyr man kan bære. Fyrstikker, kokekar og skaffetøy var allerede på plass ved vannet til felles benyttelse.
Backlås sin deltagerliste er:
- Theodor, han var litt vanskelig å få tak i til denne happening, da det viste seg at han hadde emigrert til den svenske byen fu.. ku.. Åmål ved et av de svære innlandshavene (Väneren). Her har han i de siste årene drevet healing av svenske innlandsfiskere.
- Sir Edmund, engelsk aristokratisk mallefisker, Silurus glanis (les abbor). Fisker helst i myr med firehjulstrekker.
- Knut, utstyrsfreak, som hadde kjempeproblemer med valg av medbrakt fiskeutstyr.
Også beskyldt for å ha innført rabies på røye i et vann nord for polarsirkelen.
- Mogens, fetter, og pasjonert sjø-ørret fisker. Tildelt flere priser for utmerket innsats ved tidligere konkurranser i regi av fiskegruppa. Kan i farten huske ham som vinner av
”flest mygg i RIMIpose” konkurransen, Sjoa1993.
- Roar, gourmetkokk og hjortedreper, med bred erfaring fra kokekunst i Nepal, Madeira og Papua Ny-Guinea. Spesialitet, lettrøkt apehjerne fra Papua. Denne rett er en utfordring å innta, da den lett kan føre til skrapesyke.
- Einar, målrettet polfarer med mange besøk på polene, mørkhudet urdu gapende musli(m)ngspiser fra Furuseth, urban turløper med egen skranke på Stovner Vinmonopol.
- Arne, forhenværende vill-laksfisker. For tiden observert vakende blant tam-laks i mærene syd for Kølabånn.
- Gunvald, utsøkt fluefisker, hvis ørreten må fiskes på fargeløs flue, går ikke denne fyren av veien for å kverke en grevling, slik at det er mulig å skaffe råstoffet til en i svart-hvitt.
- Benjamin, kan lett komme med 10 kliss like ørreter. Hvordan får han det til? Klones de eller har han copyrights?
- Karl, fisker alt med alt, får alt. Renser gjerne torsk med ølkork for aromaens skyld.
- Bjarne, den eneste spansktalende fiskeren vi har i gruppa, nylig hjemkommet fra havfiske ved Argentinas kyst. Fisker gjerne spanske fisker med spanske navn, som for eksempel Barrakuda, eller som den heter på norsk, Barhua (dette iflg. spansk-norsk ordbok).
Så kan oppstigningen begynne. Vi har ikke mer enn en halvtimes gåtur foran oss, men etter 15 minutter starter problemene. Jeg ser at Theodor begynner å vibrere, han liker seg ikke. Plutselig får han et akutt tilfelle av nakkesleng. Hodet sitter nesten feil vei. Han drar opp av sekken en møllspist katt (kanskje det bare var et skinn) og vrir denne rundt halsen, dette skal liksom hjelpe (dette har han heller ikke lov å medbringe). Så sier han, sitat: ”æ trur æ må fårlat dåkk, æ træng no massajch. Dette er Väneren svensk og betyr ”nå stikker jeg, jeg trenger massasje på nakken”. Heldigvis er værdame Bodil tilstede så vi taper ingen tid på denne insidenten. Han blir sporenstreks beordret ned til deponeringsstedet for utmeldte, en lavereliggende hytte med alle bekvemmeligheter. Ferden opp til leirplassen kan så fortsette, vi når den etter nye 15 minutter.

Vel framme begynner oppakning av gearet og rigging av leiren. Følgende fiskeutstyr ser jeg komme opp fra sekkene: slukstenger, harpun, fluestenger, hov, mark, ruser, pilkstikker, gummibåt, kano, vadere, klepp, oter, garn og lystringsgaffel. Så ikke granatharpuner eller Kongsbergs 50mm hvalkanon med robåt, dette står nok hjemme i garasjen. Det er jo forståelig, at med alt dette utstyret, så må jo formålsparagrafen til fiskegruppen Backlås være, Catch and Kill (ikke noe release tull her i gården).

Fremdriftsplanen for weekenden er som følger. Den er delt opp i like mange bolker som det er folk. I hver bolk bør man fiske flest fisk, da den med minst fangst blir sendt ned til deponeringsstedet for hjemsendte. Man bør kanskje ikke fiske for mange heller, da fangsten også må spises opp under tidsbolken. Dette er en vanskelig balansegang. Det er umiddelbar disk hvis fangsten ikke spises opp, og de andre får som følge av det frikort for bolken. Med dette skal man virkelig skille Clinton fra kona (eller var det Monica), nei jeg mener vel egentlig hveten.

De fleste starter fisket på ordinært vis, ikke stor oppfinnsomhet, litt mark-, sluk- eller fluefiske. Kan ikke registrere store fangster heller, været er for bra, ingen vind, blank sjø. Etter noen timer med markfiske får jeg endelig en liten rødøyd mort (Rutilus rutilus). Det er også det eneste jeg får under bolken. Den smaker forferdelig etter steking. Jeg begynner å bli litt nervøs for at jeg ryker ut kjempesulten i første runde. I slutten av bolken melder værdame Bodil sitt nærvær (hva slags vær?), behagelig rolig før stormen, for å gjøre opp fangsstatistikken. Etter innrapportert fangst er saken klar, jeg ryker ut. Den som ligger nærmest er en meget sulten Benjamin med en fangst på to Phoxinus phoxinus, ørekyt. Det blir en lang kanossagang for meg ned til oppsamlingsstedet. Problemet nå blir at jeg ikke vil være i stand til å skrive dette referatet objektivt, jeg er jo ikke tilstede lenger, må lite på tilbakemeldinger fra nye tilbakesendte. Men jeg tror jeg fortsatt vil fortsette i presens.


Den neste bolken starter. Benjamin, som er en storvokst fyr, begynner på dette tidspunkt å bli ganske sulten. Han har jo bare fortært to ørekyt. Kjøtthungeren begynner å herje. Tidligere har noen kviger blitt observert et stykke borte i skogen. Jeg skjønner raskt at disse er blitt målet hans. Utstyrt med en stor tohånds kasteslukstang og en diger 70 gr. sluk setter han i gang, han skal vel slå i hjel en av kvigene med sluken. Disse har ikke sett folk på en stund og er følgelig ganske skye, det er ikke lett å nærme seg. Hva gjør så Benjamin? Foretar selvfølgelig et skikkelig presisjonskast og plasserer sluken over kviga, og med et skikkelig napp fester krokene seg til den solide huden. Nå begynner et skikkelig rotterace. Det er ikke bare å sveive inn denne fangsten. Kviga raser avgåre, Benjamin gir ikke slipp på fangsten så lett og henger etter så godt han kan. Han vil sikkert bare kjøre kviga litt før han sveiver den inn. De blir borte inne i skogen en halvtimes tid. Vi kan høre losen gå, (kviga som rauter) gjennom skogen. Etter en stund blir losen sterkere, kobbelet nærmer seg. Først kommer selvfølgelig kviga, etter den en mann med et godt tak i fiskestanga, og med stive bein, som prøver å hindre fremdriften. Dette kobbelet suser forbi oss. Benjamin, ser ut som han står på vannski etter kviga, sprutende gjennom myra. For et syn! De forsvinner igjen. Etter en stund går losen igjen, men nå ser det litt annerledes ut, mer Pamplona, nå er nemlig Benjamin først og kviga etter. Etter alt dette tullet, blir det selvfølgelig ingen fisk på Benjamin i denne bolken. Han må ut, og får selvfølgelig samme tilnavn som en før dette fiskeriminister, som ikke ville dele noen fisker med resten av Europa, slik egentlig en godlynt Jesus ville ha gjort.

Under neste runde begynner Knut å få problemer. Han har spist bra med Abbor (Perca fluviatilis) etter et godt fiske med mark. Vanskeligheten nå er at han har gått tom for mark. Andre fiskemetoder gir ikke noe resultat, desperasjon griper om seg samtidig som mørket senker seg. Da får han en god ide: lystring! Hva slags fisk er det mest av uti her, hva er lettes å lystre? Jo, Ørekyt! Utstyrt med slagstøvler, en fyrstikkeske og en normal (kniv og) gaffel setter han i gang. Her blir det lystig. Han prøver å paralysere ørekytene med en brennende fyrstikk, samtidig som gaffelen skyter fram i vannet som en torpedo mot målet. Resultatet er dårlig helt til mannen glir og gjør en salto i mørket. Kun opplyst av en fyrstikk kan han beskues roterende og stupende ned i det mørke vannet. Opp igjen, og nå har fyrstikken slukket, kommer en bløt Knut med et godt grep i gaffelen, ytterst på gaffelen dingler en sprellende ørekyt. Snakk om fiskelykke! Fangsten er sikret og blir fortært. Men det hjelper ikke, hjerteløst blir han bortsendt av værmelder Bodil, han har dårligst fangst.

Sir Edmund, har til nå fisket med en lett slukstang, og i enden av snøret enten en blank, svart eller gullfarget Sølvkrok. Jeg blir så irritert, hvorfor i he… skal denne sluken kalles sølvkrok når den er både svart og gullfarget. Hadde det ikke vært bedre med svartkrok, blankkrok eller gullkrok? Da kunne sir Edmund svare på spørsmålet: Hva fikk du fisken på? Blank krok selvfølgelig! Saken er den at vi er i midten av en natt holk, hva er det? Jeg må vel mene nattbolk. Alle har fått fisk, og roen har senket seg over leiren. Men sir Edmund er ikke fornøyd, han er sulten på noe annen mat enn fisk. Han tar en liten avledningsmanøver, jeg tror jeg går meg en tur jeg. Dette går ikke upåaktet hen, to representanter, en fra KGB og en fra STASI blir sendt ut i mørket, og langt ute i en myr blir han identifiser som en spiser av en halvfull u-oppvarmet boks med brun lapskaus fra Stabburet, kjøp på tilbud på Rema. Fyttikatta. Under påvente av krisetider har han på forhånd bygd opp et matdepot ute i myra. Dette blir selvfølgelig rapportert til Bodil, hvorpå hun diskvalifiserer ham prompte. Hun sa hun hadde mest lyst til å straffe han med å putte han på hermetisk glass med saltlake (torskefiskearten Lota lota). Dagen etter sendes han ut av konkurransen og ned i lavlandet.

Bjarne har hele tiden gått for storfisk. Med en diger tohåndstang, og en halvkilos glorete wobbler med innlagt congas og rytmeseksjon, surret til snøret med wire, går han til aksjon. Heldig for fiskene så ligger de ikke og vaker da disse greiene blir kastet på sjøen. Hvis fiskene er innenfor en radius av 3 meter, i nedslagsfeltet, blir de slått bevisstløse av trykkbølgene fra congasdingsen. Spør du eieren av stanga om noen detaljer, svarer han bare, no comprendo. Inne i sivet står det en grønn-sak, nemlig en Esax lucius, på halvannen meter og speider etter noe spiselig. Når den ser denne congas wobbleren komme vaggende (fra engelsk blir ”wobbler” oversatt med, en vaggende full person) klarer den ikke å motstå fristelsen. Den farer ut av sivet med en voldsom fart og glefser til rundt congasen. Bittet er kraftigere enn en rottweilers, og punkterer wobblerdingsen fullstendig. Nå starter et voldsomt kjør, den stille rolige innsjøen blir forvandlet til et inferno i bølgeskvulp. Smått om senn er tiden kommet for inntauingen av gjedda. Bjarne sveiver rolig inn, et par meter fra land får han øyekontakt med beistet. Dette viser seg å være fatalt, dyret er av den hissige typen og går til direkteangrep. Det kommer farende opp av vannet og glefser til det som er nærmest på fiskeren, den får tak en hårsbredd fra de edlere deler. Her vrir den seg rundt som en krokodille, og 34 tenner og en wobbler blir sittende igjen i kroppen til fiskeren. Det å ramle opp i en meksikansk kaktus fortoner seg nå som en bagatell, dette er mye verre, med en trekroket wobbler og 34 avknekte gjeddetenner i kroppen. Tilstanden er merkbar i form av uforstående brøl og gurglelyder som kommer ut av fiskeren. Raskt blir flere av de utsendte medlemmene av fiskegruppen tilkalt ved hjelp av mobiltelefon, deres oppgave blir nå å få fiskeren ned til distriktslegen for stivkrampesprøyter og renovasjon av kroppen.

Tilbake i innsjøen svømmer nå en tannløs, dødsdømt gjedde, den er uten i stand til å spise. På disse høydedrag er det heller ikke mulig å skaffe tilveie erstatninger for gjedda. Jeg har jo egentlig heller aldri sett en gjedde med gebiss.

Roar går inn i neste bolk med brask og bram, nu skal det gjøres skikkelig. Det skal liksom ikke være tvil om at det ikke skal bli en brukbar fangst. Han pælmer et par truser (skrivefeil) ut i sjøen. Så er det bare å sitte der og vente til man blir sulten. Etter et par timer drar han rusene på land. Til stor glede observerer han liv og røre i dem under inntauingen. Vel oppe på land blir fangsten iakttatt av alle deltakerne, 60 kg ørekyt, jeg gjentar seksti kilo ørekyt på stampen! Nå begynner vanskelighetene, hvordan innta 60 kg ørekyt i form av mat. Han starter med saltet, kaldrøkt, kokt, innbakt, stekt, gravet, varmrøkt, frosset, garvet og brent. Det siste slår an da volumet og vekten blir kraftig redusert under kremeringen. Han prøver å øke de andres interesse for beiting på råstoffet, ved å fremstille delikate gourmetretter av dette. Men det nytter ikke, denne mengden er det ikke så lett å bli kvitt. Det er bare et utfall her, fangsten blir ikke spist helt opp. Fyren kommer til å drømme om denne karpen fremover, han kommer for eksempel til å se hjortemedaljonger på ørekyt, og hva med en elggryte på det samme råstoffet. Så må værdame Bodil komme, hun har også tatt med seg sin egen lille sønn, Tore Vær jr., som er helt sikker i sin sak, han vil følge i sin mors fotspor og bli værmelder. Men tilbake til saken, og den har bare et utfall, selv etter tapper innsats, det må bli å sende Roar ned til utmeldningsposten.

Mogens, fetter med danske aner, har holdt seg passe anonym til nå. Han har fisket jamt og trutt og klart seg bra. Men blikket hans glir til stadighet mot utløpet av vannet. Saken er helt klar, der befinner det seg en hytte, ikke en hvilken som helst hytte, men en hytte liggende halvveis under vann. Der bor det noen kraftige lubbene skapninger, Castor fiber, bevere. Disse er han lysten på, de må da være god middagmat? Hvordan kan man fange bevere med bare det medbrakte fiskeutstyret? Mannen er ikke født i enden av en pilk, her er fantasien i orden. Hva med en oter fjæl (Lutra lutra), den kan brukes! Jeg må bare skyte inn her, jeg ser for meg avisoverskriftene: Bever fanget av oter!!! Hva skjer a? Jo, opp av sekken kommer en nydelig oterfjæl til syne, i stedet for fluer knyttet til snøre fester han en delikat oregrein (ore treet og bark er livretten til otre, nei jeg mener bevere) med feite blader på, en bever kan ikke motstå dette. Han lister seg forsiktig bort mot enden av vannet, og ”går” oteren forsiktig ut. Det varer ikke lenge før en pelsbefengt litt stor rotte fatter interesse for sakene. Men så går det litt feil. Beveren nærmer seg, men viser ingen interesse for den medslepne oregreina, bare selve oterfjæla, den kan ikke motstå dette stykke tre. Det viser seg at den er laget av or, og den er malt med en rød fartsstripe før den er blitt lakkert. Et uimotståelig stykke tre for en bever!!! Nå skjer saker og ting fort, beveren dukker under og skyter fart mot fjæla, her glefser den til med fortennene. Tennene går tvers igjennom fjæla, og her henger beveren fast. Nå er det bare for Mogens å dra pelsen inn. Dette går ikke så lett, den bruker en halvtime på å bruke opp kreftene sine. Men da kommer den nærmere og nærmere land. Plutselig er den så nær at de store trekappingstennene viser seg tydelig. Her må jeg skyte inn for informasjonens skyld at jeg, i min spede barndom, en gang ble forvist til en bondegård for sommerferie (lille gutten fra Oslo). En av de daglige oppgavene mine her var å mate kaninene. Og det var ikke hvilke som helst type kaniner de hadde, de veide opp til 7,5 kg og var av rasen Belgisk kjempe (Oryctolagus cuniculus), større kaniner finner du ikke. Når jeg da satt med en gulrot og matet disse, og så de to tommes store tennene nærme seg mine små barnefingere som holdt gulrota, da ble jeg redd å slapp taket i maten. Disse tennene er å regne for små melketenner (slike som barn feller), i forhold til beverens. Så jeg forstår Mogens godt, at motet svikter når han skal håve inn fangsten. Han lar beveren gå med fjæla, for den slipper ikke taket, den skal hjem til hytta. Slukøret vandrer Mogens tilbake til leiren, han vet jo hva som venter, det har ikke blitt tid til noe ordinær fisking i denne bolken. Med null i fangst er det bare å pakke sekken og vandre ned til de andre i oppsamlingshytta.

Så kommer Arne på banen, han er ganske amper på dette tidspunktet, og som en følge av det veldig kreativ. Han har, gjerne ved morgengry, observert noen svære elger (Alces alces), fare forbi. Disse kan vel fanges! Men med fiskeutstyr? Ja, nettopp! Opp av sekken kommer et fiskegarn, ikke et hvilket som helst fiskegarn, men et flyndregarn. Grunnen til det er selvsagt, og som elgjeger Karlsson og hjortedreper Roar ville ha uttalt det: ”Vi (jegerne) har våre gevær, men de (elgene) har bare deres gevir”. De skålformede gevirene passer perfekt, og kiler seg lett fast i et flyndregarn, disse kuene er ikke interessante de vil bare løpe i garnet og fjære tilbake. En garnlenke på seksti meter blir spent opp mellom to granstammer. Så er det bare å vente. I ventetiden prøver han noe annet, klepping av rødrev (Vulpes vulva) i hiåpningen. Men her protesterer Gunvald høylytt, dette er ikke noen fiskemetode, hvilket er helt korrekt påpekt. Han må derved gå over til pilking av rev i hiåpningen. Det varer ikke lenge før en nysgjerrig rev stikker hodet ut av hiet, og vips er den fast fisk på en diger svenskepilk. Nå er det bare å kjøre reven litt før den skal kleppes inn. Men slik går det ikke, reven er en smart skapning, den farer av gårde i stor fart, det er et svært strev å holde den tilbake. Etter litt rasing kan Arne starte innhalingen. Det går sakte, og etter en stund står det bom fast. Arne drar og drar og vips så ryker guten. Det viste seg at reven hadde vært veldig smart og kommet seg rundt et tre med guten, så er det bare for den å vente til Arne drar det av, da er den med ett fri.

Det gikk dårlig for Arne, ingen rev, og det viser seg også etter hvert , heller ingen elg å kleppe inn. Utfall: ut av konkurransen!

Så skal avgjørelsen falle. To deltakere er igjen, Karl og Gunvald. Fiske i vannet begynner nå å bli litt vanskelig. Det har vært mye bråk og spetakkel i og ved vannet, særlig etter det intense fiske fra fiskerne, dette har gjort fisken veldig sky. De gjenværende må skjerpe seg. Det kastes og kastes, fiskes og fiskes, med stang og stang, kvelden lang. Skumringen kommer, og en fuktig tåke legger seg som en klam hånd over vannet. Begge har gått flere runder rundt vannet, sikten blir dårligere, de klarer rett og slett ikke lenger å kontrollere konkurrentens bevegelser. Da skjer det!!! Fortsettelse kommer i neste nummer, nei da! Plutselig rykker det kraftig til i stangen til en av fiskerne (man skulle tro han hadde sett en kvinne), jeg nevner ikke navn, han starter innsveivingen sakte, dette er en pen fisk. Allerede nå kan han føle at dette er en Salmo trutta. Så rykker det til i stangen til den andre fiskeren (man skulle tro han også hadde sette en kvinne), jeg nevner ikke navn, også han har fast fisk. Som de erfarne fiskerne dette er, så er det ingen som overilet maser og sveiver dette fort inn. Det er en velkontrollert inntauing av fangsten. Etter at begge har landet fangsten sin, viser det seg at det bare er en ørret (kontrollmåling av fangsten viste 0,632 kg.) Fisken har både en spinner og en flue i kjeften. Hvordan er dette mulig? Hadde den tatt to fluer i en smekk, eller skal vi si en flue og en spinner i to smekker. Det blir en voldsom diskusjon om opphavsretten til ørreten. De bruker kraftige uttrykk som tyvfisker, jager, torpedo og peis. Til og med et uttrykk som slåbrok er i bruk. Da jeg på dette tidspunkt ikke direkte forstår sammenhengen ved bruk av et slikt uttrykk, må jeg ty til ordboka. Etter og ha sjekket denne ble jeg beroliget, det står --- slåbrok, ”slag under beltestedet”, typisk bokseuttrykk og kvalifiserer til disking. Det er bare en ting å gjøre. Rope på dommer Bodil. Hun foretar uttelling til ti, og det lyder – elle melle dig fortelle o.s.v. Her kan du være med å avgjøre utfallet, du kan velge mellom, dødtløp, uavgjort, likt over målstreken, samme vekt, teknisk knock out og ubeseiret. Det blir i hvert fall bestemt at seierspremien skal deles. I ettertid, og som generalsekretær og referent, er jeg i den heldige situasjon at jeg selv kan bestemme hva som hendte under avslutningen av finalen. Det er nemlig det følgende: I den dårlige sikten, p.g.a. lett tåkedis og mørke, ender de to fiskerne opp på hver sin odde rett ved hverandre. Som de erfarne fiskerne dette er, beveger de seg varsomt i terrenget slik at mulige potensielle fiskeredskap-påbitere ikke blir skremt. Dette medfører selvsagt også at de ikke er klar over den andres nærvær. Den ene kaster redskapen sin ut til siden. I den neste fasen kaster den andre også lett ut til siden, og over den andres snøre. Den første får nappet (jeg nevner ikke navn), snøret strammer seg. Kroken til den andre kroker seg i snøret den er kastet over, og vandrer utover snøret mot enden. Hva blir så utfallet? Den kroken som kommer langs snøret har bare et sted å havne, nemlig i kjeften til ørreten. Fisken er dobbeltfisket med en spinner og en flue! Sakk om uheldig fisk. Etter at tumultene i bakkant av dette er kommet under kontroll, brytes leiren og alle gjenværende beveger seg ned til hytta.

Avslutningsfesten og premiefordelingen begynner. De sist ankomne fra villmarken er selvsagt sterkt preget av strabasene. Meget sultne og drittlei fisk. Som en av de første nedstemte, og som følgelig har oppholdt meg lengst i sivilisasjonen, med god mat og drikke, så fortoner det seg som en seier i seg selv å oppleve denne luksus. De sist ankomne, og ikke minst de som kom lengst i konkurransen, er fryktelig sultne og føler seg egentlig som tapere (denne uttalelse høres fryktelig tullete ut). De virkelige taperne har skaffet tilveie festmaten. Ideen til anskaffelsen fikk man ved helt tilfeldig å beskue disse standard fiskevestene. Opp mot venstre skulder sitter det alltid et felt med lammefell, og de som har prøvd det, vet, hvis bare en flue kommer i nærheten her, ja da sitter den fast. Mon tro om ikke fluefiske etter vill-lama opp i lia her var tingen (villlam skal det være). Bare flua kom i nærheten av fellen, ja da sitter den jo fast. Premien til de uavgjorte vinnerne blir, helgrillet sau, det blir også litt til de som tapte, og mye attåt. Praten går til langt utover natten og diskusjonene blir lange. Jeg blir etter en tid fryktelig trøtt og sovner. Skribenten har sovnet og kan ikke referere sluttkonklusjonen på fiskegruppen Backlås sin survival of the fittest konkuranse. Beklager. Spør noen andre.
NB! Etter det overnevnte referatet (uten konklusjon) kommer sekretæren på neste medlemsmøte til å bli sparket, også med tilbakevirkende kraft, og i tillegg forbud mot å skrive nye referater fra kommende turer i all fremtid.

Med hilsen, egentlig ikke,
Sekretæren i fiskegruppa Backlås.