Sjodalen  14-16 august 2009.

Fire Backlashgutter på fisketur.
Bengt, Anthony, Eirik og Bjørn.

 

Sjoadalen nå igjen! Hørt det før? Hvorfor skal vi innta Sjoadalen nok en gang? Mange ganger har vi hørt slike fraser blitt båret rundt med longitudinale bølger, når medlemmer i Fiskegruppen Backlash har vært samlet. Dette er lett å forklare da stedet må være umåtelig populært. Nok en gang er det blitt Sjoadalen som reisemål for Fiskegruppen.



Ferden nordover for noen av oss går gjennom Valdres. Her kommer en stor overraskelse da Europaveien er stengt ved Bang. Vi henvises til en grusvei opp i åsen retning Dokka. Kjører en stund på denne til vi igjen tar turen nedover til Europaveien. Meget tidkrevende. Etter en rask pizza på Beitostølen turistfellested, kan vi nok en gang motta de mektige inntrykkene av Norges Tak, Jotunheimen. Jeg kan ikke noe for det, men hver gang jeg iakttar Besseggen, ser jeg for meg Peer, forteller sin mor Åse, bukke-ritt-fortellingen. Fjellene gir de samme mektige inntrykk som alltid. Deilig.
 



E
tter kjøp av fiskekort, er det bare å kjøre ned til Steinholet villmarkcamp ved elven. Her møter vi, Tony, Bengt og Eirik; Bjørn som dessverre har ventet en stund. Hva gjør vi nå? Jo vi setter sammen og opp det 10 m lange Backlashtunnelteltet. Til de av dere, som fra barne-TV en tid tilbake, husker den Tsjekkiske animasjonsfilmen ”To Gode Naboer”, ville hvis dere hadde bivånet dette, fått se en ny episode av TV serien. Dette ble etter hvert gøy, og teltet kom da opp tilslutt

 


 

    



 



E
tter litt mat er vi klare for fiske. Vi går alle fire nedover elven. Bjørn må selvsagt ned i stryket som han har så gode minner fra. Vil gjerne ha en reprise, men er stadig like bange for stanga si, den ble jo spent like mye som kong Olav Tryggvasons bue da Einar Tambarskjelve kom med statementet ” For veik for veik er kongens bue!” Vi må ikke glemme oss bort, vi er i Sjoa, ikke Svolder. Fisket er ikke noe særlig, Bengt hadde føling med et par på spinner. Jeg fikk to små ørreter på mark. Rett før mørket tar oss, lusker vi tilbake til leiren. På veien tilbake kan vi tydelig høre at kvekkingen fra froskene, gresshoppenes vingegnikking, og sågar myggenes summing stilner av. Her må det fyres på bål!!!! Det begynner å bli skikkelig kaldt. Resten av kvelden blir tilbrakt rundt bålet, nygrillete på fronten og rim på ryggen. Ikke helt behagelig. Det er bare å køye.

Natten blir ikke behagelig for alle. Det skal vissnok ha vært flokeslåing og madrasspumping i løpet av natten, en meget kald natt for noen. For min egen del merket jeg ikke noe, sovende i min datters sovepose, beregnet til bruk i ned mot –40 kuldegrader.

Vi spretter opp i gryningen. Nydelig vær, -5 grader, is på biler og telt, rim i gresset, nysnø i fjellet. Etter en rask frokost er vi klare for fiske. Vi drar oppover i elva til et nydelig sted for ørretfiske, husker ikke hva det het (kan noen hjelpe, stikkord, to stilige gangbroer og en natursti). Men nå begynner det å regne. Det gjør ikke så mye, vi er kledd for det. Vi fisker og fisker rundt i dette nydelige omfangsrike området. For min egen del pælmer jeg alt jeg har med meg i veska ut i vannet. Ingen ting hjelper. Det gjelder vist for de andre også. Det eneste vi observerer som føling, er Tony som står lengre oppe i elva med en stang som er spent helt rund, selv Robin Hood måtte ha vært misunnelig på dette spennet. Dette varmet oss andre en stund i regnet, helt til vi oppdaget at han hadde bunn på kroken. Sent ut på ettermiddagen har vi fått nok. Kalde og bløte drar vi tilbake til leiren ved Steinholet.

 


Det blir mat og venting på at regnet skal gi seg. Ingen har lyst til å gå ut igjen i regnet. Vi setter en limit til kl 19:30. Har det ikke sluttet da, så blir vi inne. Ved det gitte tidspunktet er vi alle ute og vurderer. Konklusjonen er som følger, og dette er ikke noe overdrivelse, ørreten er jo god til å svømme opp stryk. I kveld i Sjoadalen, har den ikke problemer med å svømme opp til skyene, et sammenhengende stryk er det opp til himmelen, slik regner det. Det skal fortsette til neste dag. Vi blir inne i teltet og sponser Ringnesgruppen. Jeg tror også vi var flere som tilegnet oss et par kvadratmeter grunn i Skottland, etter et påfallende heftig inntak av et brunt stoff fra de trakter. Hyggelig var det, vi beholdt varmen og kunne prate og ljuge litt.

 


Søndagen våkner til liv. Det har sluttet å regne. Været er bra, overskyet, men fortsatt litt kaldt. Rask frokost, det skal fiskes, vi har jo mistet en hel fiskekveld. Korteste veien ned til elva, opp i strykene på oversiden av leirplassen. Det er ikke bitt å få. Jeg får bare en liten ørret på mark, i bakevjen i et stryk. Det er alt. Ingen har føling. Vi går nedover i elva til de roligere partiene, det er normal vannstand, ikke vanskelig å vade nedover langs bredden. Der nede i stillere vann ser jeg med ett stanga til Bengt spenne seg som Wilhelm Tells bue. Med presisjon sveiver han inn, på krokene forventer jeg kanskje et råttent eple, men nei da, der sitter det en sprellende liten steikeørret. Nå blir vi glade. Selv har jeg blitt modigere og vasser ut med vann opp til livet i mine nyinnkjøpte oljeuhyrebukser, lik de man bruker i barnehavene. Hadde jo også tatt meg bryet med å knyte opp fire fluer og en dupp på snøret, jeg måtte jo ta noen kast med disse greiene også, tross alt.

                       


D
er står jeg da altså, midt i elva, med iskalde baller og kaster, mest for sportens skyld, og vet du hva, plutselig biter det!!!!! Dette må være en hjerneskadd ørret, den kunne umulig ha tittet opp av vannet, da hadde den sett nysnø i fjellene. Insektene hadde jo gått i dvale for vinteren, det fantes bare fire, og de var til gjengjeld imitasjoner hengende på mitt snøre. Her er alt feil. Hva gjør jeg nå! Ingen hov (for meg bare ulykke), 30 m til land, 1,20 m dypt. Bak meg 1,5m kant rett opp av elva. 100 m lengre opp en tørr sandbanke. Heldigvis hadde jeg fått kurs i hvordan man tauer inn en fisk av Kurt da vi var i Lappe-Sverige (han var litt streng). Jeg følger kurset. Slår på baksperra på snella, justerer clutchen slik at fisken får rast litt. Strammer inn clutchen litt, sveiver forsiktig. Fisken begynner å nærme seg. Så begynner det vanskelige, med armene rett ut og stanga i venstre hand vagger jeg ustø innover. Jeg har hørt uttrykket ”Wagging the Dog” (det er halen som logrer hunden), her må det bli ”the fish is wagging the man” (høres dette egentlig bra ut?). Faktum er at jeg når sandbanken og får landet min fisk. Dobbelt så stor som Bengt sin. Jeg kan ta med meg fisk hjem. Fisket avsluttes.




V
i må dra. Slår sammen leiren. Teltet er tørt (slå den). Bjørn kjører Gudbrandsdalen, vi andre får nok en fin tur over fjellet til Østre-Slidre. Alt går bra og etter noen sløye timer er vi hjemme.

Konklusjonen på denne turen må bli som følger. En fin tur med mye godt sosialt samvær, flotte naturopplevelser, rotbløyte, masse fiske, men ingen fisk. Vi kan ikke alltid være like heldige med fiskelykken, hør bare hva en annen kjent fisker, Kjell Inge Røkke, sier om dette, sitat: ”Vi som er fiskere, vet at etter en høy bølgetopp kommer det en større bølgedal.

Når det gjelder S.Ø.L-cupen, måtte denne dessverre avlyses p.g.a. livsfarlige meteorologiske forhold.

Første forsøk: is i tilløpet for øksekast, meget farlig. Prøvekasting, som egentlig ikke er lov, endte i rundkast, og da var det ikke engler som dalte ned i skjul, men ferdigkløyvt ved.

Annet forsøk (neste kveld): Så ikke blinken for øksekast, p.g.a. for dårlig sikt i skralt lys og grå nedbør.

Det bør vurderes på neste medlemsmøte om S.Ø.L.- konkurransen skal utføres rett etter frokost i godt lys på forsommeren og deler bør kanskje foregå innendørs.

Takk for turen, alle, Anthony, Bengt, Bjørn og meg.
    Med vennlig hilsen
    Eirik.