Backlash på tur til Gausdal Vestfjell.

16 - 18 juni 2006.

De som var med: Arnstein, Kai, Bengt, Gunnar, Morten og Eirik.

Det er fredag og jeg tenker ikke klart. Bilen står nærmest på tomgang på grid'en og venter på grønne lys. Alt nødvendig gear (utrustning) ligger klart pakket i bilen. Lufttrykk og oljenivå sjekket, tanken fylt. Arnsteins greie road planner ligger i brystlommen. Det er snart klart for fisketur i regi av Fiskegruppen Backlash.

Nervøsiteten gjør allerede sitt inntog i kroppen ved frokosttider. Det pirrer ganske mye ekstra, svetteperler dannes på pannen, innsiden av hendene er ganske klamme, innholdet i magen omrokeres, slik en sjakkspiller gjør en rokade, pulsslagene har økt faretruende, er det tid å innta betablokkerne? Spørsmålet som alltid dukker opp er: vil jeg lykkes denne gangen, vil jeg også være med i kampen om det eventyrlige vandretrofeet, og oppnå hederstittelen "Årets Ørretfiskar", med navnet mitt inngravert i messingskiltet på trofeet, Størst ØRRET anno 2006, og til og med i Backlash sitt 15. år, jubileumsåret. Stedet har vist seg "å kunne levere" slike resultater før, vil det gjøre det også i år?, eller må jeg oppsøke Rimi på hjemveien og kjøpe litt frossenfisk (veldig slitt floskel), som kanskje ikke tiner før jeg er hjemme, vi får se.
 


Etter en behagelig biltur, på veier oppgradert til Olympiaden på Lillehammer 1994, (hvor jeg også kan glede meg over tilfeldig plasserte kunstverk underveis, og en enslig hvit svane på vei nordover) gjør den voldsomme oppstigningen til Gausdal Vestfjell seg til kjenne. Ikke skjønner jeg hvordan Bjørnstjerne Bjørnson, med hesten sin Brunen, med påspent kjerre, kunne komme opp her på sin ferd fra bostedet sitt, den vakre gården Aulestad, som jeg passerte lenger nede i Gausdal, og opp til setra ved Druktjernhaugen på Vestfjellet, det er meget bratt. Den gamle bilen min har veldig lyst til å koke på toppen. Passerer Værskei og Kittilbu på fjellet før jeg kommer fram til Holsbrua kafé, hvor jeg kjøper fiskekort og betaler bomavgift, det holder ikke med min køfribrikke fra bomringen i Oslo. I nordenden av Dokkavatnet finner jeg leirplassen vår, som de tidligst ankomne Gunnar og Morten har tilrettelagt. De er allerede på vei til sitt første prøvefiske.
 


Jeg spiser litt og tenker. Jeg tar en liten fjelltur på fredagskvelden slik at jeg kan mosjonere og gruble litt. Finner Druktjernet på kartet og setter i gang. Det viser seg å være en gåtur på en halv time. Vel framme går jeg rundt halve vannet og fisker. Det blåser skikkelig, dette gir dårlig respons fra fisken. Mens jeg står der iført mine nypussede Salomon fjellstøvler, størrelse 44, som er innsmurt med det spesielle minkfettet rekommandert av det kanadiske ridende politi (også kalt raudjakkene i alle cowboyfilmer jeg så som guttunge), viser seg å bli en tabbe. For mens jeg står der i tussmørket og fisker, kommer en mink forbi (denne skal jeg ikke nevne det latinske navnet på, Mustela, fordi jeg har gjort dette tidligere i flere andre referat (dette er altså dette referats minkhistorie)). Med andre ord er minkplagen stor. Den stopper opp og begynner å snuse, og plutselig uten forvarsel raser den mot meg og biter seg fast i støvelen min. Her begynner den noe som kan antas å være rytmiske bevegelser. Den tror rett og slett støvelen min er i brunst, antakeligvis på grunn av det påførte raudjakke minkfettet. Dette gir meg en slik traumatisk opplevelse at jeg begir meg ned til leiren så raskt som mulig, merker knapt at jeg nesten tråkker på en kneggende rypestegg i det dunkle lyset.

Her har Kai, Arnstein og Bengt forlengst ankommet. Kvelden og deler av natten går med til fisking, livlig prating og spising med velegnet drikke.

Merknad !


Vi våkner til en fantastisk lørdagsmorgen
, solen kommer raskt opp av horisonten, og videre oppover himmelhvelvet har den ikke konkurranse av skyer. Dette gir en fantasisk temperatur i høyfjellet. Det er shorts-vær!

Kai er tidlig oppe og drar på fisketur til sydenden av Dokkvatnet. Han kommer tilbake med fisk, før en heftig, lang frokost blir inntatt, alle tenkelige anvendbare ingredienser blir benyttet. Dette gjør oss klare til nye innsatser på fiskefronten. I dag beveger vi oss høyere opp i dalen til Vågskard, og fisker i elva ned til Vågskardvatnet. Resultatet er ørret til lunsj.
 

Det er innlagt en fiskekonkurranse denne helgen, den går under betegnelsen "størst ørret fisket på stang, med mark, flue eller andre metallredskaper før klokka 1600 lørdag 17. juni 2006". Utfallet er det litt tvil om, dommerne har fått en vanskelig jobb, flere av objektene er under steking før avgjørelsen er tatt. Den lykkelige vinneren får sin premie, en duppedings med mange fisketekniske løsninger.

Etter et par timer på øyet, er deltakerne igjen klare for kvelds/nattøkta.

Her blir det besluttet å ta en tur til Druktjern, mitt mål kvelden før, men denne gangen skal det foregå i mørket. Hvordan skal dette gå? I mangel av stifinner Hjortefot og Buffalo Bill, ei heller David Crockett er å oppdrive, må vi ta saken i egne hender og finne veien selv.

Så drar vi. Beboerne stirrer med store øyne på opptoget ut fra campingplassen. Lasteplanet på trucken til Morten er fylt til randen med grønn-kledde-fiskere, stenger og utstyr der vi vrenger ut på veien som fører oss til fjells. Markpøser, gensere og slitte håver flakser omkring på planet. Man kan tro man er henvist til Mogadishu der militsen kjører ut på oppdrag (se vedlagt bilde), eneste forskjellen er at Kalasnikovene er byttet ut med fiskestenger. Vi parkerer oppe ved Bjørnson-setra, derfra er det bare en halv time å gå. Turen inn går greit tiltross for lysforholdene.


Vannet er fint med god oversikt, og det blir fisket, fisket og fisket med alle kjente stangredskaper. Bengt med flere setter opp stående snøre med mark. Kveldens høydepunkt blir da Bengt kommer tilbake fra en runde ved vannet og skal sjekke markestanga si. Jeg har aldri i mitt liv observert en roligere fisker enn han under inntauingen av det som sitter på. Skulle tro han har inntatt to doser av de før omtalte Betablokkerne. Det forgår så rolig at markesøkket kiler seg fast i bunnen hele to ganger, dette medfører at bading blir planlagt. Heldigvis er fisken så sterk og stor at den klarer å frigjøre søkket selv, dette gjør bading heldigvis unødvendig (kaldt vann, isen har nettopp gått). Ørreten skjønner ikke at den er fanget før den er i håven. Etter nøyaktig veiing, med flere kontroll veiinger, kommer man til at fisken har en vekt på 432,68 gram. Det gjøres honnør på fiskeren med konjakkdram her oppe i fjellheimen.

Mens dette pågår, har skumringstimen inntatt fjellet, kvelden går over i natt. Lysforholdene blir merkbart dårligere, men man kan ikke kalle det mørkt, det er jo midtsommer. Det blir i hvert fall bestemt at vi begir oss nedover til leiren, dette til iherdige protester fra Bengt, han vil helst tilbringe resten av natta ved dette vannet, merkelig!
 


Både
gåturen og bilturen nedover går nesten uten problemer, en kranglete hare gjør det surt for bilfører Morten, hadde det ikke vært for den kombinerte kenguru-, ku- og harefanger foran på bilen kunne skadene blitt betydelig større. Nå blir de ikke nevneverdige. Etter denne hendelsen er det ikke lett å snike seg inn i leiren uten å forstyrre omgivelsene for mye. Vi avslutter økta med litt snacks og drikke. Dessverre ingen haresteik, da sjåføren bremset. Sover godt.

Søndag morgen starter med regn. Ting blir bløte. Før vi starter en lang søndagsfrokost er det klarnet litt opp, og det går over til lettskyet pent vær med nydelig temperatur. Nattens fangst av ørret er i varm-røke-apparatet, dette medfører at det dufter nydelig over hele leiren.

 

 


 

Etter avsluttet frokost er det ikke mye annet å gjøre enn å bryte leiren, kvitte seg med søpla og stikke hjemover. Ingen spesielle hendelser er rapportert fra hjemturen, så jeg antar at den er gjennomført greit.

Jeg må med dette få takke for arrangementet til oppmannen og samtidig alle deltakerne for turen. Været, temperaturen, stedet, fisket, samholdet, maten, teamfølelsen og naturinntrykkene denne helgen gjør turen til en behagelig fin opplevelse.


 

Tusen Takk til og fra alle.

Med vennlig hilsen
Sekretæren i Fiskegruppen Backlash.