Backlashtur til Gausdal Vestfjell 26-28 august 2005.

Oppmann Arnstein.
Deltakere: Kurt, Bengt, Arnstein og Eirik.

"Høyt hopper de og spreller gjør de". Har dette ordtaket noe med den underliggende tekst å gjøre, det vet jeg, men ikke du. Du må lese videre for å finne ut av det!

Fredagen går sakte her på jobben. Jeg tenker bare på en ting, "fisketur i norsk natur". Fiskegruppen Backlash skal på tur igjen, denne gangen går ferden til fjellplatået vest for Gausdal. Etter en lang dag er ventetiden over, endelig suser Kurt og jeg av gårde mot bestemmelsesstedet.

Veibeskrivelsen Arnstein har gitt ut er meget bra, og etter en voldsom oppstigning fra Vestre Gausdal, Trollstigen blir bare for en liten motbakke å regne, er vi oppe på platået og det kjente utfartsstedet Værskei. Ferden går videre innover, vi passerer Kittilbu før vi er framme ved Holsbru kafé, hvor vi kjøper fiskekort. Her starter bomveien. Etter 10 km langs Dokkevatnet, er vi framme ved nordenden, hvor elva Revåa renner ut, her legger vi leirplassen. Gausdal Fjellstyre har gjort området meget attraktivt ved å tilrettelegge flust med leirplasser med avtrede og bålplasser. En genistrek er det også å ikke tillate campingvogner i å bli stående hele sommeren på et sted. Etter hver brukshelg må disse flyttes til et sentralt oppbevaringssted, et sandtak, hvor de må parkeres fram til neste tur.

Vi blir varme av å sette opp lavvoen, men merkelig nok er ikke myggplagen stor. Verre er det med den store kvige- og oksekalvkonsentrasjonen inne i leirområdet, og til å motvirke den har vi ikke noen middel å smøre oss inn med (kolje eller kuolje). Kurt og jeg (de andre Backlasherne har ikke kommet ennå) må bestemme oss for å gjøre noe, dette er uholdbart. Vi presser alle sammen i en bøling og jager hele spetakkelet langt opp i lia.
Alle er ikke like samarbeidsvillige, de vill rett og slett ikke gjøre som vi vil, merkelig, men etter en stund med litt kauking og lokking, er vi kvitt alle. Litt fisking ble det også tid til på kvelden, til tross for vår begrensede kjennskap til området.

Utpå natta våkner jeg av at kroppen min beveger seg i rytmiske bevegelser.
Dette skyldes ikke en spesiell akt. Men forårsakes av hakkende tenner. De er snart uten emalje hvis ikke dette kommer til en slutt. Det er kaldt, minus 2, og denne Jungeljack soveposen min klarer ikke å isolere kroppen min mot den ytre temperaturpåvirkning. Jeg fryser. Posen skal tåle minus 16 grader, jeg har ennå minus 14 grader å gå på. Hvorfor fryser jeg? Er gradene kaldere her? En grusom natt.

Lørdagen gryr og etter frokost starter fiskingen. Vi sprer oss rund i området, men det er ikke noe futt i sakene. Bengt får fisk i bekken. En kranglete mink er alt som driver min puls opp. Den vil gjerne spise opp markpøsen min, jeg må henge den opp i et tre. Vi søker hjelp hos en kjentmann som også camper ved Revåa. Han tømmer ut av seg alt han vet om området. Bra. Da finner vi det best å foreta en befaring, med bilen til Arnstein. Vi kjører nordvestover langs vassdraget og besøker et praktfullt sted med navn Vågsgard, her er det fine fiskemuligheter. Vi gjør flere avstikkere fra hovedveien og finner flere perler som kan være aktuelle for fisking. På flere steder er det muligheter for leie av støler og båter.
Tilslutt ender vi opp ved veiens slutt på Liumseter. Her drikker vi kaffe og spiser vafler. Det som er litt skuffende på denne seteren er at budeiene går rundt i Puma tøy og andre merkevarer. Jeg forventer at når de kjerner smør og koker rømmegraut, så er de iført bunad. Klokka drar seg mot middagstid, og kursen blir lagt mot leiren igjen.

(Det neste avsnittet må leses med litt mørk skummel stemme. Den samme type stemme som brukes når man leser eventyr for barna, og disse skal skremmes
litt.)
I nordvest går sola ned bak Nuggatiknatten. Temperaturen faller mange grader. Nattemørket kryper oppover fra det dypeste av dalen mot knattetoppene. Fjell-linerlene og lommelerkene søker tilflukt inne i småbuskene på soveplassene sine, de kvitrer ikke lenger. Det er tid for fisking. Fire mann glir inn i nattemørket med fiskestenger og markpøser.
Ferdens retning er staket ut av den før omtalte kjentmannen. Vi har fått greie på hvilke steiner fiskene står bak i kveld, og hvor store de er (fiskene, ikke steinene). Alle har gjort seg opp en mening om hvor de skal fiske. På vei nedover elvebredden høres to ugler, de gjør seg klar til nattens jakt. Kommunikasjonen forgår med lange uhuuuu'er. Inne i buskene langs elven kan reflekser skimtes i lyset fra fiskernes hodelykter. Det er øynene til dyr, kviger og okser. Tåken kommer glidende sakte nedover elven.
På den andre bredden kan et levende vesen med hale skimtes gjennom tåkedisen. Jeg fisker og får to små ørreter, den minste er på størrelse, og har utsende som en Rappala wobbler. Kurt og Arnstein fisker bak en knaus like ved meg. Kurt har kastet ut marken sin bak en av de steinene kjentmannen hadde beskrevet midt i elva. Stanga står plassert med stramt snøre bak en busk. Etter en stund hører jeg:
Arnstein (entusiastisk) til Kurt: Så du den store ørreten som vaker der, den er jo høyt oppe i lufta!
Kurt til Arnstein: Hvor?
Arnstein: Der (peker), der raser den opp igjen.
Kurt (kjempeivrig): Ja der ja, dæsken.---- Men se på Staaaaanga mi!!
Bengt (høyere opp i elva): Høyt hopper den og spreller gjør den!
Stanga bøyer seg rundt og snøret raser ut ved hjelp av snellens kløtsj.
Kurt er lynrask borte ved stanga og tar fatt på kjøring av fisken. Kjemper med fisken så den ikke tar veien mellom noen steiner. Da fisken tilslutt nærmer seg land, må han ty til Wickmann-metoden (uttalt av han selv). I mangel av hov så sveiver han inn for bånn rulle og bråsvinger fisken inn på land. Den begriper ikke at den skal på land engang. Kurt hopper lynraskt, som en håndballkeeper, etter ørreten og kaster seg over den i gjørma. Med fast grep drar han opp en svær ørret som bærer preg av turen i gjørma. Den ser ut som en gravet ørret. Men hva gjør det. Avlivning foregår med den kjente metoden, bitt i nakkeregionen, på fisken (kan dokumenteres med foto). Stein dau på sekunder. Men så gjør han som alle nordlendinger, han foretar bløgging av fisken. Det viser seg å være en tabbe. Store mengder fiskeblod, og følgelig også vektgram forsvinner. Etter vasking gjøres kontrollveiing av tre mann, fiskeren er inhabil og dyttes vekk, det er en rund og praktfull ørret på 851,4 gram.
Med dette er fiskekvelden over, og forfriskninger inntaes ved bålet i leiren. Noen timer senere synges nesten alle i søvn av den flotte stemmen til sekretæren. Kurt behøver ikke å drømme om ørretfangst i natt, det er en realitet, og han kan bare slappe av. Heldiggrisen.

Neste morgen blir det ørret til frokost, Nydelig! Etterpå er det befaring og fisking langs elva Revåa. Vi møtes av urørt natur og nærmest urskog. En vakker foss dukker også opp. Vi jakter på boplassen (ifølge kartet en severdighet oppe i fjellet) til en fyr kalt Pippen. En person som i forrige århundre ble lyst i bann av Paven i Rom. Han levde som en fredløs oppe i fjellet, og livnærte seg på hva det kunne gi av fisk, vilt og bær. Han druknet i Druktjernet under fiske på dårlig våris.
Til slutt må vi bare innse at klokken er gått langt ut i søndagen, og at bryting av leiren er en nødvendighet. Med litt vemodige tanker (turen er jo
slutt) må vi begi oss hjemover. Det blir en fin biltur hjemover uten problemer.
Jeg må med dette få takke Backlashdeltakerne for den fine turen. Vi er bedre kjent i terrenget nå. Håper det snart blir en ny tur, gjerne til samme stedet. Samtidig må jeg få gratulere Kurt med den fine og velsmakende rekordfisken.

Med vennlig hilsen
Sekretæren i Backlash.