Backlash -har vært der: Atna elv
Med på turen:
Kai, Bengt, Eirik, Anthony, Kurt, Morten og Gunnar.
Hvor ?
Atnavassdraget. Camp og fiske i området nord for atnasjøen.
Når ?
Perioden 09 - 12 august.

Torsdag morgen pakker Morten og Gunnar bilen full med alskens leirutrustning, mat og klær for noen dager i ødemarka, og i tilfelle vi ikke har annet å gjøre, slenger vi med litt fiskeutstyr. Det er tid for årets hovedtur til Atnavassdraget, nærmere bestemt, nord for gården Eiriksrud, 20 km sør for Folldal. Halv ni på morgenen legger vi avgårde på den lange reisen til ukjent område.
Det er ikke før vi har passert Lillehammer og en kort rast på "By The Way", vi føler at vi er på tur. Hittil har det kun dreid seg om en transportetappe. Været er fint på turen oppover. Da vi kjørte langs Mjøsa, var det ikke en krusning på vannet og vi kunne observere mange vak. Dette er noe som trigger oss, men samtidig er vi fullt klar over at med en gang vi får rigget fluestengene våre, vil vinden komme. Dette slår aldri feil.
Turen oppover Gudbrandsdalen går greit og vi stopper for å bunkre på Ringebu. Etter dette bærer det til fjells.
 

Ifølge reiseleder Kurt, vil Anthony og ham selv, dukke opp senere denne torsdagen. Resten av deltakerne kommer på fredag. Det betyr at Morten og Gunnar må finne et leirsted som ingen har vært på før.
Etter en fin tur over fjellet, kommer vi ned i dalen på den andre siden. Vi følger veien forbi Atnasjøen og endelig kan vi se elven vi skal campe ved som slynger seg i vide bukter langs vegen. Vi var på forhånd tipset om at det er glassklart vann i elva og at det er viktig å ikke kaste skygger når man skal fiske, men det vi så av elva fortalte oss umiddelbart at her var det vanskelig å fiske. Vi stoppet og tittet på elva og vi kunne se hvert eneste gruskorn på bunnen, men ingen fisk. Elva så død ut.
Dette blir en tragedie, tenkte vi. I tillegg til det klare vannet som umiddelbart fortalte oss at her var det dødt, var det mye mindre vann enn det vi hadde trodd på forhånd. Huff a meg,,,
Men, som fortropp måtte vi likevel fortsette og lete etter et leirsted. Ved hjep av kartboka til NAF, fant vi etterhvert det vi mente var gården Eiriksrud. Anvisningen vi hadde fått gikk ut på at vi skulle nord for denne, hvilket er et langt stykke med muligheter. Tilleggsopplysningen om at vi skulle 20 km sør for Folldal kunne vi ikke ta hensyn til. Det ville medføre en omveg ( først opp til Folldal, så tilbake igjen i 20 km) som vi ikke ønsket å ta. Derfor stoppet vi og undersøkte litt her og der og fant til slutt et passende leirsted. Her rigget vi opp en provisorisk gapahuk og våre to telt. Men vi visste ikke om vi var på den plassen reiseleder Kurt hadde fått nyss om via sin informant.
 
Vi traff et par andre fiskere. Bare det var positivt, for vi trodde ikke at her var fisk. Det var selvfølgelig en mulighet for at disse andre karene var like ukjente som oss i elven, men da vi ruslet ned mot dem for å slå av en prat, fikk vi ved selvsyn se at her var liv. Akkurat da vi kom fram til dem, ble en liten ørret halt på land.
Disse fremmedkarene kunne fortelle oss at det var bra med fisk i elven. De viste også fram et større eksemplar som de hadde fått tidligere på dagen Optimismen steg i oss og vi hastet tilbake til leiren for å rigge til utstyret. Men, som seg hør og bør, hadde vi tatt oss litt fludium ( ankerdram ??  + øl ) under oppsettet av leiren. Dette er intet godt grunnlag for å fiske. Ei heller så vi noen vak, så vi ga opp ganske snart.
Så var det disse andre karene som skulle komme denne kvelden, da. Mens vi ruslet gjennom krattet ved elvebredden, kom vi over en apatisk utseende fransk fiskermann. Han hadde ankommet samme område som oss, men uten nærmere veibeskrivelse, hadde han gitt opp å finne fram denne kvelden. Han hadde bestemt seg for å overnatte i bilen sin, men i et siste desperat forsøk på å finne oss, hadde han mistet retningen tilbake til bilen, Vi støttet ham mellom oss og geleidet ham til leiren vår. Vi fikk varmet ham opp ved bålet vårt og vi fikk nok en liten tåre i øyekroken da vi så ham kvikne til og nippet til en kald venn fra Aass bryggeri ( www.aass.no )
 
Sent på kvelden ankommer en sliten reiseleder. Han har kjørt helt fra Helgelandskysten og hadde nok tenkt seg en overnatting på vegen, men følte presset fra oss andre deltakere som ikke visste hvor leiren skulle være.  I stummende mørke, kun ved hjelp av lyset fra sin hodelykt, rigget han sitt telt. Bildet til høyre viser situasjonen sett fra gapahuken vår.
Vi koste oss ved leirbålet et godt stykke utover natten. Ostegrill stekt i glør med lompe og sennep, smaker utrolig godt i Guds frie natur. Klokken ble nærmere 04:00 før vi tørnet inn.
Fredag 10. august.
Det ble sent på torsdagen, noe som resulterte i at det ble vanskelig å stå tidlig opp denne morgenen. Morgenstellet ble foretatt i elven rett nedenfor leiren. Her var det en fin kulp, men med bakevjer på begge sider av hovedstrømmen, en vanskelig fiskeplass. Likevel, etter å ha observert mange vak, tok Gunnar med seg sin fluestang for å prøve lykken. Det tok ikke alt for lang tid før en fisk tok fluen, men dette var en meget kraftig krabat. Hvor stor er vanskelig å si, for den var umulig å se ute i strømmen, men det skar seg da fisken la bredsiden til på brekket ut av kulpen. Den var umulig å holde igjen på 0,12 mm fortom. Gunnar var sikker på at senen skulle ryke, men det som skjedde var at ørreten klarte å frigjøre seg fra flua. Sånn går det ofte, de største slipper oftest unna...
Litt senere ble imidlertid en ørret på 0,35 kg håvet i den samme kulpen.... og enda litt senere, en til på omtrent samme størrelse... og enda litt senere, en til på omtrent samme størrelse... Alle tre ble tatt i denne kulpen og enda var det mange igjen der ute. Denne elva viste seg å være riktig så fiskerik tross våre bange anelser fra dagen før.
3 x ca. 0,35 kg.
Senere på dagen ble flere ørreter landet.

Ørreten over veide 0,43 kg.

Dette medførte at ABU-røkeren kom til nytte.
Fredag ettermiddag var alle deltakerne samlet. Det ble servert røkt ørret til de som ønsket en smakebit.
Med så mange fiskere samlet, ble de nærliggende kulpene snart saumfart for fisk, og flere ble landet. Senkvelden ble benyttet på vanlig Backlash-vis, med bål og litt læskende  drikk for helsas skyld. Gruppas nye lavvo var reist og så skikkelig staselig ut. Vi hadde blitt informert om at det kunne være litt tynt med impregnering her og der på denne, så matrialforvalter Morten gikk over de utsatte stedene med Blåtind teltimpregnering. Nå burde den holde tett for en skikkelig skur. Det eneste som var litt skuffende så langt, var at lavvoen kun var ment for Backlash's styremedlemmer. Dermed måtte resten av gruppa fortsatt tilbringe nettene i sine små krypinn av noen telt, selv om vi hadde gledet oss til å flytte inn i vår nye lavvo. Slike småtelt egner seg ikke for godt voksne gubber, men styret bestemmer, så vi andre får vente og håpe på å bli valgt inn i styret et annet år. Jeg tror vi kan regne med en meget aktiv valgkamp fra enkelte medlemmer i forkant av neste valg.
    
Nå viste det seg etterhvert at lavvoen ikke klarte å holde tett. Manglende impregnering ( trolig er den ikke impregnert i det hele tatt ) førte etterhvert til mer eller mindre fuktige styremedlemmer. Følgende skjedde en natt (ref. Eirik - sekretær) :
" Det regnet litt for mye og lavvu'en var ikke tett.
Forstår hvorfor firmaet også selger kanoer, disse er gode å ha når man skal komme seg ut av teltet når det gryr. Enklere var det for Kai-kasserer som lå på luftmadrass. Plutselig på morningen ble snorkingen hans svakere og svakere, tilslutt var den helt borte. Jeg ble redd og lurte på om han hadde sluttet å puste. Men nei da, i søvne hadde han drevet under råtekanten nederst på lavvoen og våknet opp 7 meter unna, under noe bjerkekratt. Der ble han iakttatt sovende av en forundret nysgjerrig årsgammel elgkalv. Ble da litt skeptisk og festet et tau til luftmadrassen. Med dette fikk Bengt-formann og jeg dratt han inn i lavvoen igjen. Nå tok vi ingen sjanser, men fortøyde luftmadrassen til midtstanga og dregget den fast bak. Etter det ble det en rolig søvn igjen. Det merkelige er at Kai ikke vet dette."
Som kjent for Backlash's medlemmer, ble lavvo'en tilbakelevert forhandleren straks etter hjemkomst og Eirik gjorde en meget god innsats og fikk pengene våre tilbake. Dette var vår andre lavvo fra denne leverandøren. Begge har vært skuffende dårlige... noen lærer aldri.
 

 

Lørdagen ble benyttet litt forskjellig av deltakerne. Både nær - og litt mer fjerntliggende områder ble undersøkt. Noen fisket hele dagen, mens andre gikk litt mer i dybden, eller rettere sagt, besøkte Folldal gruve museum. Under viser Eiik veg inn i gruven.
Videre ble turens største ørret landet denne dagen. Et flott eksemplar på 0,52 kg. Fiskeren ( undertegnede ) klarte å lure denne på kroken (flua) etter å ha krabbet nærmere 50 meter nedover elven. En halv time med knesittende fiske, kunne fort medført at fisken hadde gått tapt, for da den endelig tok flua og satte full fart nedover elven, måtte fiskeren reise seg opp. Da oppdaget han at det ene benet ikke virket lenger. Det ble en litt merkelig situasjon ut av dette. Halvt stående, med et kne fortsatt på bakken, skulle ørreten temmes. Heldigvis begynte blodet å strømme etterhvert slik at venstrebenet kunne rettes ut og følelsen vendte tilbake.
Det tok tid før fisken kunne håves, for med tynn fortom kjører man fisken forsiktig. Men, det er jo akkurat dette, det å få fisken til å ta flua, kjøringen og til slutt håvingen, som gjør fluefisket så spennende.
Ørret : 0,52 kg.

Vi hadde en meget fin tur denne helgen, med all slags vær, lek, tøys og alvor, og gode fiskemuligheter i en meget fasinerende elv. Her var flott natur og gode leirmuligheter med ved i lange baner som Anthony fraktet fram til leirbålet på biltaket sitt. Dette holdt oss varme utover natten. Vi manglet intet... vi hadde til og med både ørret og røkt kjøttpølse i naturtarm med oss hjem. Nam, nam.
 
Så til dere som hadde anledning til å være med, takk for en fin tur !
Gunnar.